Hei, jeg heter Ruben, og jeg skal fortelle den forskjellige historien om to brødre under andre verdenskrig, min bestefar Willy og hans bror Isidor. Den ene klarte å rømme og overleve, den andre ble arrestert, deportert til Auschwitz og myrdet av nazistene.

Jeg skal fortelle deg hvordan Holocaust startet med anti-jødisk rasisme og førte til det statssponserte folkemordet på 2/3 av Europas jøder. Det som startet med løgner og feilaktig skylde på jødene for alt som var galt, ble fulgt av gradvis økende restriksjoner på jødisk liv, noe som førte til utryddelse av hele samfunn over hele Europa, inkludert det lille jødiske samfunnet i Norge der Willy og Isidor kom fra.

Så la oss begynne med hvordan de havnet i Norge. Alle mine fire oldeforeldre på min fars side kom opprinnelig fra et område i det russiske imperiet kalt Pale of Settlement, i det som i dag er et område som strekker seg fra Litauen og Latvia i nord, gjennom Hviterussland, Polen, Moldova og Russland til Ukraina i sør. Dette var en spesifikk vestlig region i det russiske imperiet hvor jøder hadde fått bo. Mine oldeforeldre, Rebecca og Harry Rubinstein, flyktet sammen med mange andre, etter de ødeleggende bølgene av pogromer rettet mot hundrevis av jødiske samfunn og angrep og drepte tusenvis av jøder.

De møttes i Manchester og giftet seg i 1906, men flyttet til Norges hovedstad Kristiania (som skiftet navn til Oslo i 1925) en uke etter bryllupet. Der fikk de fem barn (født mellom 1907-13); Salomon “Solly”, Isidor, Elsa, Willy (bestefaren min) og David.

Rebecca og Harry etablerte «Londoner Basar», som var inspirert av Marks & Spencers suksessrike Penny Bazaar på Cheetham Hill Road, og den viste seg å være en stor suksess også i Norge. I 1915 hadde de tjent en liten formue, og hadde råd til å flytte ut til en stor villa de kalte «Elsaborg» etter sin mellomste datter, i de fasjonable forstedene som bygges ut langs trikkelinjen opp til Holmenkollen, skiområdet med utsikt over Oslo. De hadde en innboende dagmamma, en gartner til å stelle den store hagen og grønnsaksplassen, og til og med en geit, som ga Willy geitemelk for hans svake hjerte.

Barna vokste opp i et kjærlig hjem, og med naturen rett utenfor døren. De elsket friluftsliv og sport både i varme somre og kalde norske vintre. Familien og noen av de større barna tilbrakte sommerferien med familievenner i Frankfurt i Tyskland, Isidor gikk også på internatskole der i nesten 6 år. Hele familien var aktive i det voksende jødiske samfunnet, og da de ønsket å bygge en synagoge i 1918, ble Harry utnevnt til formann i byggekomiteen, siden han skaffet pengene til det meste av byggearbeidene.

Imidlertid rammet en katastrofe familien da Harry (faren deres) døde i 1931, og virksomheten kollapset da de mistet sparepengene sine. Mens de sørget, måtte familien selge den store villaen og de flyttet inn i en leid leilighet. Isidor kom tilbake fra Frankfurt og reiste to år rundt i Canada. Han ble en stund for å hjelpe og tok en handelsutdanning, men ble så rastløs da han fant det vanskelig å få en god jobb og dro igjen på jakt etter arbeid i USA og Sør-Afrika, og tilbrakte til og med en sesong som hvalfanger i Antarktis hav.

Antallet jøder som slo seg ned i Norge, i likhet med Willy og Isidors foreldre, etter pogromene i Russland økte rundt århundreskiftet, men innen 1910 telte samfunnet fortsatt bare under 1000 medlemmer. Imidlertid ble antisemittiske holdninger i Norge og i Europa generelt sterkere.

I 1929 ble det innført en ny lov av Stortinget som forbød den jødiske slaktingsmetoden som fortsatt er på plass i dag. Parlamentet vedtok også lover om rasehygiene i 1934, et år før nazistene innførte Nürnberg-lovene i Tyskland. Disse lovene definerte den "nordiske rasen" med sine stereotype høye, blonde og blåøyde trekk, og påla restriksjoner på uønskede "andre", inkludert mennesker med psykiske lidelser, reisende og jøder.

Willy leste og hørte mye om situasjonen i Tyskland, som ble verre for hver dag, men de sjokkerende hendelsene den 9. november 1938, også kjent som Krystallnatten, fikk ham til å innse at han trengte å gjøre noe. I Tyskland hadde 30 000 jøder blitt angrepet og jaget gjennom gatene, deretter arrestert og ført til konsentrasjonsleire. Hundrevis av synagoger og jødiske virksomheter ble tent og plyndret i landsomfattende opptøyer. Jødiske barn ble fjernet fra alle tyske skoler, og jøder måtte betale 20 % ekstra skatt for å betale for sine egne reparasjoner.

I Norge sympatiserte mange nordmenn med de tyske jødene og mente at det aldri kunne skje i Norge. Men samtidig advarte politikere og embetsmenn mot å tillate jødiske flyktninger innreise til Norge, spesielt etter at den mislykkede Evian-konferansen i juli 1938 hadde resultert i at ingen land i verden tok imot jødiske flyktninger. USA begrenset immigrasjonen, og avviste til og med skip med flyktninger som returnerte dem til Europa hvor noen av dem ble myrdet av nazistene. I 1939 begrenset britene også jødisk immigrasjon til obligatorisk Palestina.

Flere humanitære organisasjoner jobbet desperat for å hjelpe de hovedsakelig jødiske flyktningene i de nazi-okkuperte områdene. Kindertransport var en organisert redningsinnsats som klarte å bringe nesten 10 000 jødiske barn til Storbritannia, og Nansenhjelpen reddet hundrevis til Norge.

I februar 1939 fløy Willy til Berlin hvor han møtte det siste gjenværende medlemmet av familievennene fra Frankfurt. De andre medlemmene av familien hadde klart å flykte til London, men måtte gi fra seg alle verdisakene og eiendelene sine.

Willy, som var 27 på det tidspunktet, reiste med toget fra Berlin til Hamburg, da tysk politi slo til. For å unngå å trekke oppmerksomheten til seg selv, prøvde Willy å stappe pelsfrakken ned på toalettet, som bare var et hull i gulvet. Det hjalp ikke og han ble arrestert. Etter en kort rettssak ble han dømt til seks måneders fengsel i Nord-Tyskland for forsøk på smugling. Forsvarsadvokaten hans prøvde å anke dommen, men mistet i stedet lisensen til å drive advokatvirksomhet fordi han var jøde. Willy ble løslatt etter endt soning den 28. august og reiste tilbake med tog til København i Danmark, og tok deretter fergen til Oslo, hvor han ankom 1. september - den dagen Tyskland invaderte Polen og krigen brøt ut.

Familie, venner og medlemmer av Jødisk Ungdomsorganisasjon ønsket Willy velkommen tilbake på brygga i Oslo som en helt, med norske flagg og hurrarop av «Willy! Willy!". De samlet seg om kvelden for å høre om Willys opplevelse, og etterpå nøt mennene konjakk og sigarer i ett rom og kvinnene hadde likør og sigaretter i et annet. Willy fikk overlevert et brett med sjokolade, som han tok til kvinnene og tilbød dem på én betingelse: En sjokolade, ett kyss. Etter en runde erklærte han: «Jenta fra Tønsberg kysset best, så jeg må invitere henne på date!». Han siktet til sin fremtidige kone og min bestemor Ruth, som var bedre kjent som Lillemor.

La oss høre fra henne (video)

Den 9. april 1940 invaderte Nazi-Tyskland Norge. Den første bølgen av 10.000 tyske kommandosoldater om bord på flaggskipet Blücher, fikk i oppgave å erobre den norske hovedstaden, Kongen og hans regjering. Blücher ble imidlertid senket ved Oscarsborg festning, som beskyttet sjøveien til Oslo, etter å ha blitt truffet av to artillerirunder fra de 50 år gamle kanonene, med kallenavnet Moses og Aron etter de bibelske lederne av det jødiske folk, og en torpedo . Denne forsinkelsen gjorde det mulig for kongen, kongefamilien og regjeringen med de norske gullreservene å evakuere Oslo og flykte nordover.

Isidor og Willy som var 31 og 28 på den tiden, meldte seg umiddelbart frivillig til den norske hæren; Willy ble med i Transport-divisjonen, og de kjempet i kampene i Sør-Norge. Det tyske bakkeangrepet møtte lommer av motstand i jakten på kongen og hans regjering inntil de kunne slå seg sammen med britiske og franske styrker i nord. Den 7. juni gikk Kongen og en del av hans regjering om bord i HMS Glasgow og etablerte en regjering i eksil fra London. Juletreet på Trafalgar Square har blitt gitt hvert år siden 1947, som et tegn på norsk takknemlighet til folket i Storbritannia for deres hjelp under krigen.

Da nazistene invaderte Norge, innsatte de lederen av NS, det norske nazistpartiet, som ministerpresident. En av hans første handlinger var å forby jøder å komme inn i Norge. De hadde allerede begynt å identifisere og liste jøder tilbake i 1938, og i slutten av desember 1941 var listene utvidet og kryssreferanser med jødiske organisasjoner som hadde blitt beordret til å levere medlemslister. Denne informasjonen ble brukt av politiet, lokale guvernører og justisdepartementet til å registrere jødisk eid eiendom og virksomheter.

Gjennom 1940 og 1941 ble situasjonen for jødene verre; noen jøder ble arrestert for politisk aktivitet, alle radioer eid av jøder ble konfiskert og synagogen i Trondheim ble beslaglagt og vandalisert. Mirakuløst nok ble Synagogen i Oslo brukt som lager, men sto stort sett urørt gjennom hele krigen. Jødenes identifikasjonspapirer var merket med «J» og de ble forbudt fra å praktisere medisin, regnskap og jus, inkludert min bestefar Willy. Til tross for dette, eller kanskje på grunn av dette, giftet Lillemor og Willy seg i mars 1941.

[Video]

Den 19. april 1941 ble Isidor arrestert sammen med fem ikke-jøder. Opprinnelig var det Willy som ble arrestert, og Isidor hadde muligheten til å flykte, men han innga seg selv og Willy ble løslatt. De ble brutalt forhørt og stilt for en rettssak som varte i fem måneder for forsøk på å seile til England. De seks tiltalte ble hver dømt til 3½ års fengsel og overført fra Gestapo-cellene (det nazistiske hemmelige politiet) hvor de ble holdt under rettssaken til en fangeleir nord for Oslo.

Willy visste hva et tysk fengsel betydde og etter å ha deltatt i rettssaken med Lillemor, bestemte de seg da for at de måtte ut av Norge så fort som mulig. Sverige var fortsatt nøytralt og delte en lang landegrense der motstandsgrupper organiserte guider for å ta grupper gjennom skogene, og unngikk tyske patruljer. Willy kontaktet en av disse gruppene i hemmelighet for å arrangere turen. Han begravde sølvvarer og andre verdisaker i hagen til dagmammaen som hadde jobbet for foreldrene hans. Så den 15. november 1941 flyktet Willy rundt 100 km (60 miles) på ski over grensen og deretter med tog til Stockholm. Etter at Willy hadde flyktet, flyttet Lillemor til sin svigermor Rebeccas leilighet i Oslo, for også å gjøre seg klar til å flykte. Hun fikk beskjed om å begynne å trene for en lang tur gjennom tett skog.

Den 7. januar 1942 ble tre av gjengen inkludert Isidor fraktet i lenker til Akershus festning ved Oslo havn. De tre andre var for syke og ble fraktet til sykehus, hvor en av dem døde. Etter 10 dager på glattcelle ble Isidor og de to andre lastet på et transportskip sammen med ytterligere 36 fanger, som tok dem over havet til Danmark. Der ble de lastet på et tog som tok dem til en fangeleir nær Hamburg, hvor Isidor måtte lime opp til 1200 bittesmå papirposer med vaskepulver per dag.

Den 5. juni 1942 ba Lillemor foreldrene om å komme til Oslo for å si farvel, og hun tryglet dem om å følge henne til Sverige sammen med sin yngre bror Emil (han var bare 16). Hun tok toget sørøstover fra Oslo. En mann på toget ba henne ta buss fra neste stopp til et gårdshus. Derfra tok hun en skogssti, over en vei som myldret av tyske patruljer.

Hun overnattet på en annen gård, og neste morgen krysset hun grensen til Sverige med en liten koffert og vasset gjennom en bekk. På den andre siden ble hun møtt med «Välkommen till Sverige» (på svensk), fikk mat og drikke, og ble deretter registrert som flyktning. Lillemor ankom Stockholm sent den 7. juni, møtt av Willy, som hadde ventet på henne på stasjonen hele dagen, med nelliker som hadde sett bedre dager.

Den 26. oktober 1942 kom norsk politi for å arrestere alle mannlige jøder. Willy og Isidors yngre bror David hadde flyktet i september. Bare Lillemors bror, Emil, var hjemme hos dem da politiet kom og banket på. Faren Benjamin og broren Julius (20) var i Oslo og ble arrestert der, etter at de hadde bestemt seg for at de ikke kunne forlate Emil på egenhånd mens de flyktet til Sverige. Benjamin, Julius og Emil ble sendt til en interneringsleir og kvinnene ble bedt om å melde seg til den lokale politistasjonen hver dag.

En måned senere, tidlig på morgenen den 26. november, kom politiet også for å arrestere kvinnene og barna. Lillemors søster Gitel klarte å rømme ved at moren hennes sparket henne ut bakdøren da politiet kom for å arrestere dem. Hun klarte å flykte og gjemte seg på et lokalt sykehus hvor en vennlig lege la henne inn og beskyttet henne mot de som lette etter henne.

Moren, Ida, ble beordret til å gå ombord på bussen sammen med 20 andre jødiske «passasjerer», inkludert medlemmer av Benjamins utvidede familie. Bussen ankom på ettermiddagen Pier 1 i Oslo havn, hvor de møtte hundrevis av andre jøder, inkludert mennene som var arrestert måneden før.

Den dagen overleverte norsk politi under ledelse av Gestapo 576 jødiske menn, kvinner og barn til SS ved havnen hvor de ble tvunget opp på transportskipene Donau og Monte Rosa. SS eller Schutzstaffel var den paramilitære organisasjonen som var mest ansvarlig for det systematiske og industrielle drap på jøder. Totalt ville 767, eller litt over en tredjedel av de registrerte jødene bli deportert på denne måten.

Etter et par dagers seiling gjennom dårlig vær la Donau til kai i Stettin i det som i dag er Nord-Polen. Her ble jødene stappet på godstog med kun ståplass, og de ankom Auschwitz II - Birkenau om kvelden 1. desember. Der ble barna, kvinnene og eldre inkludert Ida og Benjamin separert og ført direkte til gasskamrene hvor de ble myrdet innen et par timer etter ankomst. Birkenau var en utryddelsesleir der gasskamre ble utviklet for å drepe opptil 10 000 mennesker per dag (i 1944). 1,1 millioner mennesker ble myrdet der; 960 000 jøder og av dem 865 000 ved ankomst.

Julius og Emil ble sendt til Auschwitz III - Monowitz, som var arbeidsleiren for kjemifirmaet IG Farben. De overlevde ikke de umenneskelige forholdene der, og begge døde innen to måneder etter ankomst av utmattelse og frost.

Etter gjenforeningen med Willy i Stockholm begynte Lillemor å jobbe for den norske motstandsbevegelsen, hun drev en skjult leilighet og sørget for at den konstante strømmen av agenter hadde alt de trengte.

Uten en tilfredsstillende stilling selv, fikk Willy pass til å fly til England 8. april 1943, hvor norske myndigheter i London sendte ham til Skottland for å slå seg sammen med styrkene som forbereder seg på å gjenerobre Norge. Dette var til stor irritasjon og frustrasjon til Lillemor da hun var gravid i 9. måned! Willy var ikke mye soldatmateriell, han hadde problemer med håndleddene, og ble ofte sendt til London for behandling og rehabilitering, hvor han også håpet å få juridisk arbeid for den norske eksilregjeringen.

Lillemor fødte min far 26. april 1943, men med lite trygd for flyktninger slet hun med penger og overnatting. Etter et par måneder begynte Willy å sende penger tilbake til Lillemor og hun begynte å få støtte fra den norske hæren.

Lillemor og Willy sendte nesten 200 brev og mange telegrammer til hverandre i løpet av de neste 2½ årene, hvor hvert (gjennomsnittlig) 4-siders brev ofte måtte gjennom svensk, norsk og britisk sensur. De delte følelsene av å være fra hverandre, kommenterte nyhetene og snakket om filmer de gikk for å se. Lillemor førte også dagbok, der hun noterte ned sine egne tanker og kommentarer, og holdt imaginære samtaler med sønnen (min far).

Isidor skrev 10 brev til sin mor Rebecca fra fengselet i Nord-Tyskland som svar på brevene han mottok fra henne i Sverige. I ett brev gratulerte Isidor henne med fødselen av barnebarnet hennes (min far). Etter over ett år ble Isidor overført til Auschwitz III Monowitz 12. mai 1943. Hans forbrytelse hadde blitt oppgradert til å være jøde, mens de andre returnerte til Norge.

Da de allierte rykket frem fra vesten og den røde hæren fra øst, beordret den tyske SS ødeleggelse av bevisene på grusomheter som de hadde begått. Isidor overlevde de ekstreme forholdene i 18 måneder, hvor slavene i gjennomsnitt døde innen 2-3 måneder etter ankomst. Den 18. januar 1945 ble Isidor beordret, sammen med rundt 65 000 gjenværende fanger, på det som ble kjent som Dødsmarsjen fra Auschwitz.

[Video]

Etter to måneder med marsjering og transport med tog fra leir til leir, ble han myrdet av en SS-offiser 27. mars etter å ha bedt om vann. Dette vet vi fordi i en vitneforklaring gitt av en med norsk jøde, som møtte Isidor på kvegtoget til de siste konsentrasjonsleirene. Han klarte å rømme og fortalte de nærgående amerikanske troppene hvor kroppen til Isidor var, de fant ham og begravde ham. Hans levninger ble repatriert i 1950 og gravlagt på den jødiske kirkegården i Oslo.

En drøy måned senere kapitulerte tyskerne i Norge 8. mai 1945, men i stedet for å returnere til Stockholm eller Oslo, ble Willy sendt til Bergen (på vestkysten av Norge) for å administrere de etterlatte militære maskinvaredepotene.

Lillemor fikk visum til Norge for en uke i juni, og reiste med tog for militært personell til Bergen for å møte Willy. Lillemor, unge Harry og Willy ble endelig gjenforent i Oslo 10. desember 1945. I januar dro hun tilbake til hjembyen Tønsberg hvor hun møtte broren Charles og de dro rundt med en politimann til steder de mistenkte hadde stjålet eller auksjonert varer. De fant mange gjenstander, enten fordi Charles som barn hadde merket alt med initialene (CK) i tykk svart tusj, eller på grunn av politiets lokalkunnskap og auksjonslister fra 1942-43.

Fra Willy og Lillemors familier;

En forelder (Harry) døde før krigen, to (Ida & Benjamin) ble myrdet i Auschwitz og en (Rebecca) overlevde

Av de ti søsken i begge familiene emigrerte en (Salomon) til Sør-Afrika før krigen, tre (Julius, Emil & Isidor) ble myrdet og seks (Elsa, Willy, David, Charles, Gitel & Lillemor) flyktet til Sverige og England hvor de overlevde

Tre av de syv gjenlevende søsknene hadde totalt fem barn (inkludert min far), seks barnebarn (inkludert meg) og ti oldebarn (inkludert mine barn). Bare to barn, to barnebarn og fire oldebarn bor i Norge i dag, resten bor i Sør-Afrika, Israel og Storbritannia

Bare 26 overlevende fra konsentrasjonsleirene og rundt 500 av de som flyktet kom tilbake for å gjenoppbygge det jødiske samfunnet i Norge etter krigen. Det var først i 1999 (over 50 år etter krigen) at de fikk skikkelig individuell og felles kompensasjon, inkludert midler til å opprettholde det jødiske samfunnet i Norge og for å danne et nasjonalt museum for toleranse.

I dag er det rundt 1500 jøder i Norge, fortsatt godt under de 2173 som ble oppført i 1942. Fremveksten av antisemittisme skaper igjen frykt i samfunnet, bekymret for at regjeringen, som har vært svært fiendtlig mot Israel, ignorerer truslene. Synagogene og den jødiske kirkegården har blitt vandalisert og skutt på, og antisemittisk språk i media og kunst blir mer vanlig.

Antisemittismen som vokste frem i Norge i årene frem til Holocaust gir viktig lærdom om fordommer, ansvar og farene ved likegyldighet. Den gang ble negative stereotypier om jødiske mennesker spredt vidt, og skapte en kultur med mistillit og «annet». Selv om Norges jødiske samfunn var lite, banet fordommene de møtte veien for mange nordmenn til å lukke øynene – eller til og med hjelpe – da nazistene begynte å forfølge jøder under andre verdenskrig. Denne perioden minner oss om at skadelige overbevisninger, selv når de er subtilt uttrykt eller rettet mot små grupper, kan føre til ødeleggende utfall hvis de ikke kontrolleres.

I dag ser vi lignende skjevheter og feilinformasjon rettet mot ulike samfunn rundt om i verden. Akkurat som de i Norge kunne ha talt opp mot fordommene de så, kan også vi velge å utfordre diskriminering, gå inn for rettferdig behandling og støtte de som er målrettet mot hat. Å erkjenne virkningen av fordommer, uansett hvor liten, hjelper oss å bygge et mer inkluderende og bevisst samfunn som motstår syklusene av hat som historien advarer oss om.

La Lillemor få siste ord og advarsel

[Video]