Search Results

< Tilbake Ønskjer 26. november som nasjonal minnedag Bjørgulv K. Bjåen, journalist 24. nov. 2022 DONAUDAGEN: 26. november er datoen for Holocaust i Norge, difor bør han bli ein nasjonal minnedag. Det meiner Ervin Kohn, forstandar i Det Mosaiske Trossamfunn. Han får støtte av to andre nestorar på feltet. https://www.vl.no/nyheter/2022/11/24/onskjer-26-november-som-nasjonal-minnedag/ Når Norge markerer det som skjedde for 80 år sidan, spør Vårt Land: Bør 26. november 1942 markerast årleg ved at datoen blir ein nasjonal minnedag? – Ja, god idé, seier Ervin Kohn, forstandar i Det Mosaiske Trossamfunn. – Ja, det vil vere på sin plass, meiner Mats Tangestuen, fagleg leiar ved Jødisk Museum i Oslo. – Det er ein god idé, svarar Guri Hjeltnes, direktør for Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter – eller HL-senteret. Samla inn hausten 1942 På laurdag er det 80 år sidan: 26. november 1942, klokka 14.55, gjekk troppetransportskipet D/S «Donau» frå utstikkar 1 nedanfor Akershus festning i Oslo. Om bord var 529 norske jødar. Menn, kvinner, barn. Eldste var 81. Yngste var fire månader. «Det er ikke utenkelig at Gautestad Norheim ender i bispestolen i Bjørgvin» Alle hadde blitt samla inn av norsk politi og tysk tryggingspoliti hausten 1942. Mange menn hadde blitt arrestert 26. oktober, ein månad før deportasjonen. SOLDATFRAKT: Donau ved kai i Oslo. Skipet vart opphaveleg brukt til å frakta tyske soldatar til Norge. ( Festningsverk.no ) Døydde i gasskammeret 30. november, klokka 11.10, la «Donau» til kai i Stettin i Polen. Alle om bord blei sendt vidare til nazistanes største konsentrasjonsleir, Auschwitz-Birkenau sør i Polen. Dagen etter, klokka ni på kvelden, stoppa godstoget jødane på perrongen i dødsleiren. I Auschwitz-Birkenau blei yngre, vaksne menn plukka ut til å bli slavearbeidarar. Kvinner, barn og eldre blei sendt rett i døden. 345 norske jødar blei gassa i hel i Auschwitz denne dagen. Holocaust i Norge Seks millionar jødar blei drepne under andre verdskrig. Frå Norge blei 773 jødar sendt til dødsleirane i Tyskland og Polen. Berre 34 av dei kom tilbake til Norge i live. – Me hadde eit Holocaust i Norge, deportasjonen med «Donau», fortel Ervin Kohn. Han er forstandar i den største jødiske forsamlinga i Norge, Det Mosaiske Trossamfunn. – Difor vil det vere svært bra å få 26. november som ein nasjonal minnedag. Slik kan datoen bli ein dag også majoriteten markerer, ikkje berre den jødiske minoriteten, seier Kohn. Tidsvitna døyr Mats Tangestuen er samd. Han er fagleg leiar ved Jødisk Museum i Oslo. – For 20 år sidan blei 26. november knapt markert i Norge. Så byrja Jødisk Museum å markere dagen med ulike arrangement i 2005. Difor er fleire blitt medvitne om kva som faktisk skjedde denne dagen. Tangestuen trekkjer fram eit anna argument for å gjere 26. november til ein nasjonal minnedag: – Tidsvitna, dei som opplevde hendingane før deportasjonen, blir færre og færre. Han peikar på at ein minnedag også vil kunne ta opp i seg at 1. desember 1942 blei den dagen flest nordmenn mista livet under verdskrigen. Fleire markeringar i år Guri Hjeltnes er direktør på Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter – eller HL-senteret. Ho meiner det er plass på kalenderen til ein ny minnedag. – Den 27. januar markerer Norge den internasjonale Holocaustdagen, han er godt innarbeidd. Å få 26. november som minnedag for deportasjonen av norske jødar, er ein god idé, seier Hjeltnes. Ho peikar på at Jødisk Museum i Oslo og HL-senteret, mellom andre, har markert dagen i fleire år. Hjeltnes minner også om at det kvar 26. november går eit fakkeltog i bydelen Møhlenpris i Bergen. Fakkeltoget og minnemarkeringa er for 11 personar som budde på Møhlenpris og som blei arresterte og deporterte fordi dei var jødar. I Tromsø er det også ei minnemarkering den 26. november, fortel Hjeltnes. Ingen av dei nordnorske jødane som blei sendt til Auschwitz, kom tilbake. Tre viktige datoar – Så det er mange gode grunnar til at 26. november blir ein nasjonal minnedag, meiner HL-senteret-direktør Hjeltnes. Ho seier nasjonen har tre viktige datoar når me skal minne Holocaust i Norge: 26. oktober 1942: Massearrestasjonen av jødiske menn. 26. november 1942: Deportasjonen av jødar. 27. januar: Den internasjonale Holocaustdagen. Minnedagen blei etablert av FN i 2005 som internasjonal minnedag. Til minne om 757 nordmenn Som synlege symbol på Holocaust i Norge, ligg det 757 snublesteinar landet rundt. Små messingplater, ein for kvar norske jøde som mista livet. Dei siste tre blei lagt ned i september i år, ved Akershus festning i Oslo. Snublesteinar er minnesmerke over ofra for nazismen under andre verdskrig og gjev informasjon om kvar einskild person som blei arrestert og ført vekk. Til den visse død. Det var den tyske kunstnaren Gunter Demnig som start minnemarkeringsprosjektet. Jødisk Museum i Oslo henta prosjektet til Norge. Første stein blei lagt ned i 2010. Bad om pussing av snublesteinar I 2019 fekk journalisten og forfattaren Sven Egil Omdal ein idé, etter å ha vandra rundt i Berlin 9. november i fleire år og sett at snublesteinane var nypussa, til minne om Krystallnatta: Lat oss i Norge pusse snublesteinane kvar 26. november, for å minne dagen då «Donau» gjekk frå Oslo med 529 av dei norske jødane om bord. Mange følgde oppmodinga frå Omdal, melde Vårt Land 26. november 2019. – Pussinga av steinane er ei bittelita symbolhandling, sa ei av dei som gjekk ut med pusseutstyr, Ingeborg Dybvig. Siste Neste

< Tilbake Hilsen fra Statsministeren Regjeringen.no 25. sep. 2022 Statsminister Jonas Gahr Støre gratulerer alle jøder med feiringen av jødisk nyttår, Rosh Hashana. Siste Neste

Topp av siden Innhold Litteraturliste Dokumenter og artikler De Hvite Bussene Presseomtale 1984-2008 Londonregjeringen 1940-1945 Kilder for Sviket Mer om forlaget Innhold Fire forord Begynnelsen Problemet Løsningen Boken DFDS’ Kronprins Olav: Willy og Lillemor 1.9. 1939 – 16.3. 1941 Manchester: Fars familie 1900 – 1906 Rebecca Mendel og Harry Rubinstein 1900 Den industrielle revolusjon: Roten til godt og ondt Ideologier Fridtjof Nansen 1905 Kristiania: Fars familie 1905 – 1920 Frankfurt am Main: Fars familie 1910 – 1939 Nazistene griper makten Tønsberg: Mors familie Koklin Kashrott: Hushold etter jødisk tradisjon Det er jødenes skyld (1920 – 1936) Jødehat Henrik Wergeland, jødene og Grunnloven Rasehygiene: Norge i mellomkrigstiden Antisemittisme (1930-årene) Flyktninger (1933 – 1939) Europa brenner (1938 – 1940) Hitler og Chamberlain: München 30. september 1938 J for jøde Krystallnatten 9. – 10. november 1938 Kirken og antisemittismen Die Vernichtung der jüdischen Rasse (1938 - 1940) Verdenskrig Strafanstalt Dreibergen-Bützow (28. februar – 28. august 1939) DFDS’ Kronprins Olav: Willy og Lillemor 1. september 1939 Weserübung: Tysklands angrep på Norge 9. april 1940 Tønsberg april – mai 1940 Okkupasjon og eksil Kongen og regjeringen flykter (april – mai 1940) Eksil: London juni 1940 «Norge er fremdeles i krig» (1940 - 1941) Churchill og «the blitz» 1940 Norge i krig: Eksil og okkupasjon Ghetto (1940 – 1941) Nazistene forbereder holocaust i Norge (1940 – 1941) Eksilregjeringen ser en annen vei Eksilregjeringen samler informasjon «Eksilregjeringens synspunkt i sin alminnelighet til utenverden» Englandfahrt (18. april 1941 – 18. januar 1942) Kampen skjerpes Operasjon Barbarossa 22. juni 1941 Melkestreik, internasjonale forpliktelser og jødehets (september – oktober 1941) Noen flykter tidlig: Far og onkel Charles november 1941 Wannsee-konferansen Pearl Harbor 7. desember 1941 Villa Wannsee 20. januar 1942 «Den endelige løsning på jødespørsmålet»: Norge 1942 Jøder ere (fremdeles) udelukkede fra Adgang til Riget Die Endlösung En stor bukett visne nelliker: Mors flukt 6. juni 1942 Nyhetsoversikt for regjeringen sommeren 1942 Flykte eller bli? (1941 – 1942) Stockholm 1942 – 1943 Holocaust Rapporter fra helvete 1942 Forfølgelsen trappes opp Eksilregjeringens presseorgan nazistempler jøder Donau – det norske holocaust høsten 1942 Plyndringen Mennene arresteres 26. oktober Likvidasjonsstyret for inndratte jødiske formuer Fengslingsmåte 3, straffenivå III Donau: gratisbillett til helvete 26. november Deportasjonene blir kjent i november – desember For sent! Forsøk på å redde jødene i desember Juleaftenen: Henrik Wergeland 24. desember Klappjakt på de siste jøder i Norge Uro og uenighet i regjeringen omkring årsskiftet 1942/1943 Norge judenrein – igjen (februar – april 1943) Flyktninger og fanger (1943 – 1944) Stockholm 26. april 1943 Fra asken til ilden (mai – juni 1943) Krigens vinder vender (1942 – 1943) Danmark oktober 1943 Seier i sikte (1944) D-Dagen: Invasjon 6. juni 1944 Kirkenes 26. oktober 1944 De Hvite Bussene 1944 – 1945 Forhistorien: «Blut gegen Waren» eller «Jews for trucks» mai – juli 1944 Skandinavisk fangehjelp april 1944 – mai 1945 Svensk UD, Hillel Storch, Felix Kersten og SS Jyllandskorpset og den norske kretsen i Gross Kreutz gods Dødsmarsjene vinteren 1945 Svenska Røda Korset, Grev Folke Bernadotte af Wisborg og eksilregjeringen 1944 – 1945 Bussene kommer (mars 1945) Fred 8. mai 1945 Krigens siste dager ... --- og fredens første Oppgjør Hjem til Norge – eller ikke Dødsfallsrekkefølge Posttraumatisk stress Hjemkomst Gjeninnvielse Konklusjoner Fire etterord Restitusjon (27. mai 1995 – 3. juni 1999) Manchester: Valentine’s Day 1998 Tønsberg (1959/2002) DFDS Kronprins Olav (1. september 1939/10. juni 1957) Litteratur liste (alfabetisk) Therese Alvik: Familien Steinfeld (Selja Forlag 2013) Jo Benkow: Fra synagogen til Løvebakken (Gyldendal 1985) : Selvbiografisk Berggren, Bruland og Tangestuen: Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste Hjemmefronten? (Dreyer 2020) : «Motboken» som skulle motbevise Marte Michelets påstander om bl.a. at enkelte grenseloser nærmest robbet jøder de skulle redde. Irene Levin Berman: Flukten fra Holocaust (Orion 2008) Eileen Bjørnson Cohn: Boken om Bjørn (Gyldendal 1946) Willy Brandt: To fedreland (Tiden 1967. Originaltittel: Draussen) Trygve Bratteli: Våren som ikke kom (Tiden 1981, om Arbeiderpartiet 9.4. – 25.9. 1940) Stephane Bruchfeld, Paul Levine: ... om detta må ni berätta (Regeringskansliet/Levande historia 1988): Utgitt på initiativ av den svenske Regjeringen, med gode oversikter over tidslinjer for jødeforfølgelsene Bjarte Bruland: Øyenvitner (Dinamo 2012) Bjarte Bruland: Holocaust i Norge (Dreyer 2017): En nesten fullstendig gjennomgang av det norske holocaust, med gode oversikter Svein Bugge: Quislings hønsegård (Interessegruppen Berg interneringsleir 2015) Anne Gro Christensen: Gitels bok (Kolltopp 2012): Hjerteskjærende om skjebnen til familien Scharff i Hønefoss, skrevet av datteren til nabo Egil Christophersen: Vestfold i krig (Bokkomiteen Vestfold i krig 1989). Se også dokumentet Et intervju med Ruth september 1985, som er med i boken Synne Corell: Likvidasjonen (Gyldendal 2021) Encyclopedia Judaica, Keter Publishing House, Jerusalem 1972 – 1978 Ane Ringheim Eriksen: To kapitler i Kontekst og tanke (Vestfold, Museumsforlaget 2020, s. 269 ff.): Prinsipper for formidlingen av holocaust i Vestfold Hans Fredrik Dahl: «Dette er London» (om NRK i eksil, London radio, Cappelen 1978) Ingrid Gjesteby: Livet gråter og livet ler (selvbiografi, Trysil-forlaget 2004) Thomas Grotum: Das Digitale Archiv – Aufbau und Auswertung einer Datenbank zur Geschichte des Konzentrationslagers Auschwitz (Campus Verlag Frankfurt/New York2004) Nina Grünfeld og Espen Holm: Ninas barn (om wienerbarna som flyktet i siste liten til Sverige, Kagge 2015) Nina Grünfeld: Frida (om forfatterens farmor, Tanum 2020) Knut M. Hansson: Ilden og Lyset (om Auschwitzfangen Herman Kahan, Cappelen 1988) Håkon Harket: Paragrafen (Dreyer 2014) Christopher Harper: Det ufullstendige oppgjøret (HL-senteret 2020) dokumenterer at de overlevende jødene ble systematisk gitt for liten erstatning for tapene og at rettsoppgjøret ga små straffer for store forbrytelser Kåre Holt: Veien videre (bl.a. om familien Koklin, Gyldendal 1983) Arnold Jacoby: Herman Sachnowitz’ beretning Det angår også deg (Cappelen 1976). Boken er benyttet som standardverk om det norske Holocaust i skoleverket Vera Komissar: Nådetid (Aschehoug 1992) Robert og Mona Levin: Med livet i hendene (Cappelen 1983): Pianistens erindringer, også fra 2. verdenskrig Mona Levin: Mors historie (Kagge 2015) Irene Levin: Vi snakket ikke om holocaust (Gyldendal 2020): En personlig gjennomgang av det norske holocaust på personlig grunnlag, med mye nyttig informasjon Astrid Lindgren: Krigsdagbøker 1939 – 1945 (Cappelen Damm 2016) Ellinor Major: Reise gjennom krig og fred (Aschehoug 1997) Marcus Melchior: tænkt & talt (H. Hirschsprungs Forlag 1967/paperback) Oskar Mendelsohn: Jødenes historie i Norge (Universitetsforlaget 1969): Standardverket i to bind om jødenes historie, i flere utgaver. 2. utgave, paperback 1987 bind 2 er benyttet. Joachim Meynert: Was vor der Endlösung geschah (Lit Verlag 1998) Marte Michelet: Hva visste Hjemmefronten? (Gyldendal 2018): En bok som har skapt mye strid og en «motbok» fra Berggren, Bruland og Tangestuen. Michelet og forlaget er blitt truet med anmeldelse for påstander om aktører innen Hjemmefronten. Michelet har beklaget noen av påstandene som er blitt tilbakevist, og publisert sitt syn på andre påstander. Kapittel 11: London-varslene gir en meget god (og uomstridt) beskrivelse av Londonregjeringens likegyldighet til sikre informasjoner om jødeutryddelsene. Boken vil komme ut i redigert utgave høsten 2021. Marte Michelet: Den største forbrytelsen (om familien Braude, Gyldendal 2014). Boken ble filmatisert i 2020 Thomas Nilsen: Jødene og antisemittismen i Vestfold 1918 – 1942 (Masteravhandling/Det teologiske Menighetsfakultet Våren 2010): Grunnlaget for boken Familiene som forsvant Thomas Nielsen: Familiene som forsvant (Vestfold, Liv Forlag 2015): Basert på masteravhandlingen, med grundige og omfattende familiehistorier Kristian Ottosen: I slik en natt (Aschehoug 1994) Kristian Ottosen: Redningen (Aschehoug 1998) Berit Reisel: Hvor ble det av alt sammen? (Forlaget Press 2021): Boken om restitusjonssaken fortalt innenfra av en sentral deltager og representant for mindretallet Birgit H. Rimstad (red.): Unge tidsvitner (Gyldendal 2016) om enkeltskjebner Robert Savosnick: Jeg ville ikke dø (Cappelen 1986) Johan Scharffenberg: Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945 (Tanum 1958) Per Kristian Sebak: ... vi blir neppe nogensinne mange her (om jødene i Bergen, Vigmostad & Bjørke 2008) Anne Sender: Vår jødiske reise (Cappelen 2013) Magne Skjæraasen: Lege for livet (om legen og Auschwitzfangen Leo Eitinger, Cappelen 1988) Arnt Stefansen: Kai Feinberg (om Auschwitzfangen, vitnet og den senere menighetslederen, Cappelen 1995) Mendel Szajnfeld: Fortell hva som skjedde med oss (Gyldendal 1993) Lill Fanny Sæther: Hvordan min mor overlevde holocaust (Sandnes forlag 2021) Gunnar Sønsteby: Rapport fra «Nr. 24» (Ernst G. Mortensen 1969) Frode Sæland: Herman Beckers krig (Aschehoug 2009) Arne Vestbø: Moritz Rabinowitz - en biografi (Spartacus 2011) Våre Falne Janet Wolff: Austerity baby (Manchester University Press; eISBN 9781526121295/2021) Du skal fortelle det til dine barn (DMT 1992) Dokumenter og artikler (kronologisk) Public record ref RG 13/3770, Page 44: Inhabitants of Elsworth Str. 3, North Manchester Civil Parish, Cheetham Ward of Municipal Borough, Lancaster Administrative County (1900): Håndskrevet skjema over beboere I Elsworth Street 3-11 året 1900 Willy Rubinstein: Brev til moren Rebecca (Bützow fengsel 21.5. 1939): Om forsøk på benådning Administrasjonsrådet; Skanna materiale/ RA, Administrasjonsrådet, A/L0002/ Vedtaksprotokoll 16/4 – 25/9 1940, s. 163 – Skan: Administrasjonsrådets vedtak i 1940 Odd Sverre Gjestebys «Tysklandsbok» 12.1. 1942 Isidor Rubinstein: Lebenslauf (Personalakte Zuchthaus Hamburg-Fuhlsbüttel 29.1. 1942): Hans fortelling om sitt liv for fengselsmyndighetene Willy Rubinstein: Rapport til rettskontoret angående diverse rykter vedr. min person, 6.10. 1942 (Opprettet som sak nr. 40 19.10. 1942) Protokoller for statsråd 1940 – 45 med Kongelige resolusjoner/Riksarkivet; Skanna materiale/ RA, Statsrådssekretariatet, A/Ac/L0123/ Kgl. res. 15/1-20/12, 1943, s. 3 – Skanna.webarchive: Samtlige protokoller Odd Sverre Gjesteby: En beretning om behandling og inntrykk i de tyske fengslene i Norge og tukthuset i Hamburg i tiden 18/4-41 – 18/10-41 (Stockholm 27/3-44) Referater fra regjeringskonferanser 1940-45/Statsministerens kontor/Riksarkivet; Arkivverket/Regjeringsprotokoller 40-41:Skanna materiale:Statsministerens kontor: Samtlige referater Statsministerens taler og innlegg 1940 – 1945/ Referat fra regjeringskonferanser, 1940-41.webarchive: Samtlige referater Nyhetsoversikt fra Skandinavia 1941 – 1945 (statsminister Nygaardsvolds informasjonskontor): Daglige etterretninger, fortrolig, samlet per måned, alle digitaliserte måneder tilgjengelig på nettet: Okt. 1941, jan., feb., jun., jul., aug., okt. og des. 1942, jan., feb., apr., mai, jun. og des. 1943, feb., jun. og okt. 1944. Dessverre mangler nov. 1942 Norsk Tidend (statsminister Nygaardsvolds informasjonskontor/Nasjonalbiblioteket): nyhetsblad for nordmenn i England, alle digitaliserte utgaver: 65 aviser i 1942 Håndslag (tidsskrift utgitt i Stockholm av Eyvind Johnson og spedt illegalt i Norge/Nasjonalbiblioteket): alle digitaliserte utgaver: 12 fra 1942, 15 fra 1943, 19 fra 1944 og 7 fra 1945 - Holocaust/-Arkivverket/Johan Nygaardsvolds regjering - regjeringen.no.webarchive Nordmenn i fangenskap 1940 – 1945/Riksarkivet; alfabetisk register.webarchive: Alle fanger Spørreskjema for jøder i Norge/Riksarkivet; Skanna materiale/ RA, Statspolitiet – Hovedkontoret / Osloavdelingen, G/Ga/L0013/ Spørreskjema for jøder: Alle utfylte skjema Kjesäterkartoteket/Digitalarkivet, Arkivverket: Alle som ble registrert i Kjesäter Ruth Rubinsteins pass 1942 – 1946 Ruth Rubinsteins dagbøker 1943 – 1945 (HL-senterets arkiv) Ruth og Willy Rubinsteins korrespondanse 1943 – 1945 (HL-senterets arkiv) Willy Rubinsteins vernepliktsbok 1943 (i forfatterens eie) Jag: Harry Rubinsteins babydagbok (skrevet av hans mor, i forfatterens eie) Ruth Rubinsteins minnebok for Harry 1944 – 1945 [i forfatterens eie) Benjamin Koklins bo: Beslagleggelse og tilbakeføring 1942 – 1947: Omfattende dokumentsamling over beslag og tilbakeføring (kopi hos forfatteren) Johan Nygaardsvolds redegjørelse for Londonregjeringens virksomhet 1940 – 1945 i Stortinget 16. juni 1945 Bernhard Goldberg: Er vi allikevel av mindre verdi? (Dagbladet 10.5. 1947) Regjeringen og Hjemmefronten under krigen – Aktstykker utgitt av Stortinget (Aschehoug 1948) Egil Christophersen: Et intervju med Ruth september 1985. Se også boken Vestfold i krig (1989) og brev fra Ruth Rødner til Christophersen (30.9. 1985) Harald Skjønsberg: Norsk politikk overfor jødiske flyktninger, 1933 – 1940 (abark.no/eldok/Arbeiderhistorie1987_5.pdf) Neue Zürcher Zeitung Fernausgabe 18.1. 1992 S. 5: Wie der Holocaust organisiert wurde (Slik ble Holocaust organisert) Bjørn Westlie: Det norske jøderanet (Dagens Næringsliv 27.5. 1995): Artikkelen som satte i gang diskusjonen som endte med restitusjonssaken NOU 1997: 2: Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig USC Shoah Foundation («Spielberg Foundation”): Videointervju med Ruth (Lillemor) Rødner, 7 lydbånd á 30 minutter Mats Tangestuen: Også jødene kom for øvrig over grensen høsten 1942 (hovedoppgave 2004) Per Ole Johansen: Hvor ble det av jødeforfølgelsene i det norske rettsoppgjøret? (innledning på Hjemmefrontmuseets seminar «Er vi jøder allikevel av mindre verdi?» 11.9. 2007) Harry Rødner: Minnetavlen i Tønsberg Domkirke (dokumentasjon over endringer foretatt 2000-2001): Brevveksling med biskop Osberg om endring av utformingen av minnetavlen Fortid 2009/2: Om krigen, nordmenn og nazismen Die Verfolgung und Ermordung der europäischen Juden durch das nationalsozialistische Deutschland 1933 – 1945, Band 5 S. 110 (2012) Mona W. Claussen: Museum navngir tidligere nazister (om Påskkravallerna i Uppsala; Aftenposten 19.2. 2012): Om nazidemonstrasjoner april 1943 Arnfinn Moland: Under diktaturets jerngrep (Kronikk i Aftenposten 2.3. 2012) Mats Tangestuen: Carl Fredriksens Transport (utgitt ifm. markering av minneparken «Dette er et fint sted» av URO/KORO 27.10.2012) Birgit Rimstad: Jødiske barn og unge som overlevde det norske Holocaust (Masteroppgave i historie UiO 2013) Christopher Harper: Hva var kjent om jødeutryddelsene før Donau-deportasjonen? (Samtiden 1/15 s. 106 – 122): Egentlig det meste, viser det seg Anders Heger/Cappelen Damm: Om Astrid Lindgrens krigsdagbøker, 8.5. 2015 (oppdatert på internett 20.5. 2019) Dagsavisen 25.1. 2018: Det jødiske livet i Bragernes torg 8: Her (i Drammen) var bl.a. London Basar Aftenposten 11.6. 2021, kronikk av Vebjørn Sand: Norske selskaper brukte slavearbeid under krigen. De bør gjøre opp for seg. Okkupasjonen.no John Sand: Paal Berg og Kongen (http://www.krigshistorie.net/sand_BergKongen.html ) «Skanna arkiver» De Hvite Bussene Kronologisk oversikt 1944 – 1945 (angående jøder i fet skrift): 22.2.44: Bernadotte besøker kong Haakon og utenriksminister Trygve Lie i London, der de drøfter humanitære tiltak og fangespørsmål 17.4. – 6.6.44: Storbritannia innfører brev- og telegramforbud og innskrenker diplomatiske rettigheter for den norske og andre allierte lands eksilregjeringer April 1944: Sveriges utenriksminister Christian Günther gir Felix Kersten i oppdrag å meddele Tysklands innenriksminister, Reichsführer SS og Hitlers stedfortreder Heinrich Himmler at Sverige ønsker å påta seg å overføre skandinaviske fanger i Tyskland til Sverige, eventuelt å samle dem på et sikrere sted i Tyskland (Johan Scharffenberg: «Folke Bernadotte og det svenske redningskorps 1945» s. 60). 26. april dannet sjefen for Norsk Relief-Central, minister Ditleff, et midlertidig styre for «Den norske fangehjelpen i Sverige» («Fangehjelpen») med seg selv som formann. Ambassadør Jens Bull godkjente midlertidig styret. 25.4. – 13.7.44: Den mislykkede redningsaksjonen «Blut gegen Waren» (Joel Brand) 23.6.44: IRK besøker Theresienstadt og lar seg lure («Der Führer schenkt den Juden eine Stadt») 6.9.44: Günther instruerer minister Richert i den svenske ambassaden i Berlin å henstille til tysk UD å frigi nordmenn internert i Tyskland (Scharffenberg s. 62) 22.9.44: Minister Niels Christian Ditleff ved den norske legasjon i Stockholm treffer Folke Bernadotte og foreslår en svensk aksjon for å redde skandinaviske fanger (Wikipedia) 23.9.44: Major Johan Koren Christie ved SHAEF i London orienterer legasjonen i Stockholm: «Stay put!» Oktober 1944: Johan Bernhard Hjort i kretsen i Gross Kreutz svarer Christie at fangene risikerer likvidasjon, og «Det henstilles derfor inntrengende til overveielse for de norske myndigheter (i London) om ikke den svenske regjering kan formås til å intervenere ...» (Wikipedia) 30.11.44: Ditleff leverer en redningsplan basert på «alternativ B» til svensk UD. Bernadotte er tenkt som sjef for en SRK-delegasjon som skal føre samtaler med Himmler i Berlin med det mål for øye å bringe fanger ut av Tyskland med svenske skip. Bernadotte og utenriksminister Günther støtter planene. Men planen sto i sterk motsetning til det offisielle norske standpunktet. Eksilregjeringen var skeptisk til en svensk aksjon, og den påsto seg forpliktet av det allierte «stay put»-prinsippet. Günther la derfor planen til side. Ult. 1944: Jyllandskorpset organiseres. Ledet av dr. Johannes Holm henter de syke danske fanger fra tyske fengsler til Danmark vha. «høyt diplomatisk spill og trivielle bestikkelser» til høye Gestapo-offiserer, spesielt SS-Obersturmbannführer og Himmlers sambandsoffiser dr. Heinrich Rennau (Dagbladet 20.4. 1985 s. 4, Leo Eitinger: «Sannheten om de hvite bussene?») 8.12.44: Kersten får løfte fra Himmler om samling av skandinaviske fanger som skal transporteres med svenske busser (Scharffenberg s. 61, Bernadottes anslag: 6000 danske og 8000 norske fanger ihht. Wikipedia) Desember 1944: Ca. 500 internerte norske studenter samles i Buchenwald ved Weimar, den største konsentrasjonsleiren på tysk jord (Finn Molvig mai 2006: «Norske fanger i Buchenwald våren 1945») 29.12.44: Eksilregjeringen endrer syn, ber legasjonen i Stockholm undersøke mulig svensk aksjon (Wikipedia) 27.1.45: 6 norske jøder fra dødsmarsjene ankommer Buchenwald: Leo Eitinger, brødrene Assor og Asriel Hirsch, Sammy Steinmann, Julius Paltiel og Nathan Fein (Molvig) 5.2.45: Under inntrykk av rapporter om Hitlers planer for konsentrasjonsleirene snudde imidlertid regjeringen. Den så en mulighet til å omgå det allierte stay put-standpunktet ved å overlate det hele til svenskene. Ditleff fikk derfor ved årsskiftet offisielt i oppdrag fra London å fortsette diskrete forhandlinger med svensk UD og Bernadotte, ihht. alternativ B. Ditleff anmoder offisielt svensk UD om å sende en SRK-delegasjon til Berlin for å forhandle om de skandinaviske fangene og sende en svensk hjelpeekspedisjon. Günther og den svenske regjeringen samtykker til at Bernadotte skal «söka utverka i Tyskland internerade norrmäns och danskars sändande till Sverige eller Danmark» (Wikipedia) 11.2.45: Ditleff skriver rapport om svensk UD’s samtykke til Bernadottes oppdrag (Scharffenberg s. 34) 12.2.45: Prins Carl gir Bernadotte i oppdrag «så snart som möjligt efter Eder ankomst till Berlin besöka ledningen för den tyska myndighet, som har bestämmanderätten över civilfångarna i Tyskland, deras internering och eventuella förflyttning» (Scharffenberg s. 34) 13.2.45: Danmarks ambassadør i Stockholm tilbyr Jyllandskorpset med 40 busser, 30 lastebiler etc.; avvises 23.2. (Wikipedia) 14.2.45: I et memorandum til Himmler gjør Prins Carl det til sin plikt «den deutschen Behörden, die über die internierten Zivilgefangenen zu bestimmen haben, vorzuschlagen, sich damit einverstanden zu erklären, dass die Norweger und Dänen, die sich unter diesen Zivilgefangenen befinden, nach Schweden bis das Schlussresultat des Krieges ihre weitere Behandlung bestimmt, interniert zu werden“. Svensk UD informerer tysk UD om Bernadottes reiseplaner, oppgir inspeksjon av en SRK-avdeling som grunn. Den skulle hente svenskfødte, tyskgifte kvinner og deres barn til Sverige (Scharffenberg; > 26.3. ) 16.2.45: Bernadotte flyr til Berlin (Scharffenberg s. 35) 17.2.45: Bernadotte og Arup Seip utveksler opplysninger Bernadotte konfererer med leder for RSHA dr. jur. Ernst Kaltenbrunner, Obergruppenführer og sjef for Gestapo, i nærvær av Himmlers betrodde Walter Schellenberg. Kaltenbrunner samtykker i å forberede møte med Himmler Bernadotte konfererer med utenriksminister Joachim von Ribbentrop som godtar møtet med Himmler, men blir holdt utenfor det virkelige formål (Scharffenberg) 19.2.45: 1. konferanse mellom Bernadotte og Himmler i luksussanatoriet Hohenlüchen 80 km nord for Berlin. Schellenberg til stede. Himmler nekter kategorisk overføring til Sverige, men samtykker i at en SRK-ekspedisjon kommer til Tyskland og samler fanger i felles leir. Tanken kommer fra Folke Bernadotte? Bjørn Heger? Kretsen i Gross Kreutz? Schellenberg? Kersten? (Scharffenberg s. 36). Bernadotte får navneliste over danske jøder i Theresienstadt (Terezin i Tsjekkia) (Eitinger) 21.2.45: Bernadotte gir Ribbentrop beskjed om overenskomsten med Himmler (Scharffenberg). Schellenberg gir Bernadotte beskjed om at Himmler godtar at skandinaviske fanger samles i Neuengamme ved Hamburg. Bernadotte møter kretsen i Gross Kreutz (Wikipedia) 23.2.45: Bernadotte reiser tilbake til Stockholm, informerer regjeringen og setter arbeidet i gang i SRK, avviser dansk tilbud av 13.2. da ekspedisjonen må være rent svensk (Wikipedia) Ditleff får beskjed og telegraferer det til London 25.2.45: Bernadotte gir referat til kong Gustaf som blir «mycket glad» og lar Himmler takke (Scharffenberg) 27.2.45: Ditleff sender utførlig rapport til London (Scharffenberg) 28.2.45: De norske studentene i Buchenwald får beskjed om at de skal hentes. De fører de 6 jødene der opp på en liste og gir dem beskjed om å stille opp på Appellplatz sammen med studentene 1.3.45: Kong Haakon og eksilregjeringen takker telegrafisk Bernadotte, prins Carl og Christian Günther Opprinnelig plan om transport sjøveien Warnemünde – Gedser endres til stor bilkolonne gjennom Danmark via Padborg (Scharffenberg) Studentene i Buchenwald sendes i kuvogner til Neuengamme, ankomst 6.3. Fein er syk og dør, de 5 andre jødene blir ikke opplest på appellplatz og etterlatt. Tyske medfanger redder dem til amerikanerne kom 11.4. (Molvig) 5.3.45: Bernadotte reiser til Tyskland for å inspisere og forhandle med Schellenberg og «skarpt» med Kaltenbrunner (Scharffenberg). 6.3.45: Kersten er i Berlin (fra Stockholm) for å påvirke Himmler. Den svenske og den danske ambassadør i Berlin bistår ham. Svenskene forhandler med Himmler og Schellenberg om konsentrasjon av fangene i Neuengamme, danskene med Kaltenbrunner om frigivelse, ev. internering i Danmark (Wikipedia) Studentene fra Buchenwald ankommer Neuengamme 8.3.45: Sveriges ambassadør til Berlin og Bernadotte møter Himmlers Gestapo-liaison Franz Göring og Schellenberg i den svenske ambassaden for å fremforhandle en avtale om å hente ut 20 000 skandinaviske fanger. Schellenberg tillater å hente dem med SRK-busser, mot at han selv og hans familie får fripass til Sverige. Protokollen fra møtet inneholder en detaljert transportplan som ikke inkluderer jøder: «Judarna bör avhämtas sist» (Berit Reisel: «Hvor ble det av alt sammen» s. 90). De Hvite Busser blir samlet i Hässleholm i Skåne der de ble hvitmalt med røde kors. De transporteres med ferge Malmø – København. Danskene oppfatter SRK-korpset som en militær ekspedisjon. Det er den svenske hæren som har stilt transportkapasitet til rådighet, under oberst Gottfrid Björcks kommando. Ankommer Friedrichsruh 12.3. Den britiske regjering melder svensk UD at de er innforstått med ekspedisjonen, men at de opererer på eget ansvar (Wikipedia) 12.3.45 : SRK-korpset når hovedkvarteret, slottet Friedrichsruh i nærheten av Neuengamme (Scharffenberg). Samtidig får Jyllandskorpset tillatelse til 3 transporter: 262 fanger hentes til Danmark frem til 21.3. Deretter overtar svenskene (Wikipedia). 15.3.45: SRK-ekspedisjonen deles i 2 i Friedrichsruh: Gruppe Nord transporterer i 7 turer fra 15.3. 2200 fanger fra Sachsenhausen i Oranienburg 35 km nord for Berlin til Neuengamme, 540 km unna. Deriblant 4 norske jøder som er blitt forvandlet til «Norweger». Norske fanger kontrolleres mot listen til kretsen i Gross Kreutz. De er i relativt god form. 40 tyske liaisonoffiserer er med, en i annethvert kjøretøy, bl.a. Rennau og Franz Göring (Wikipedia). Bernadotte rapporterer til Överstyrelsen för SRK at danske politimenn i fangenskap nødig vil flytte til Neuengamme siden de får god behandling der de er. Heller ikke norske og danske jøder vil flyttes dit, Neuengamme har et dårlig omdømme. Men alle var overbevist om at «på lång sikt» ville flyttingen være til jødenes fordel (Scharffenberg s. 37). Kaltenbrunner «är mycket emot hela projektet» og har «försökt att få Himmler att taga tillbaka sitt löfte till mig ... Himmler har emellertid förklarat sig vilja stå för sina givna löfte och hava vi ... Schellenberg at tacka för att icke det hela gick i stöpet» (Scharffenberg) 17.3.45: Bernadotte oppsøker Felix Kersten på hans gods Hartzwalde 80 km nord for Berlin (men ingen av dem nevner dette i memoarer) (Scharffenberg) 19.3.45: Gruppe Sør fra Friedrichsruh til Syd-Tyskland: Dachau, Schönberg, Mauthausen; over 800 km, retur Neuengamme 24.3. med 559 fanger i dårlig tilstand. 22.3.45: Bernadotte ankommer Stockholm (Scharffenberg) 24.3.45: Gruppe Sør ankommer Neuengamme 26.3.45: Bernadotte, kabinettsekretær Boheman og utenriksråd Eric von Post forhandler om retningslinjer for samtale med Himmler: Bernadotte skal igjen anmode om primært: overføring til Sverige av alle dansker og nordmenn internert i Neuengamme; subsidiært: svenske RK-busser brukes til transport til Neuengamme av ikke-skandinaviske internerte, først og fremst 25 000 franske kvinner. (Scharffenberg) 26.3. – 20.4. henter SRK 1400 svenskfødte, tyskgifte kvinner med barn med 2 SRK-busser og en personbil som var ankommet Berlin primo februar til Sverige via Lübeck og Danmark (Wikipedia; > 14.2. ) SS krever at SRK forflytter 2000 «gamle» fanger fra Neuengamme til bl.a. Bergen-Belsen. Norske fanger blir kommandert til å bistå. Transportene er hovedsakelig 27. – 29.3. , siste 13.4. med prominente franskmenn (Wikipedia). 27.3.45: Bernadotte meddeles at han kan «begära överförande till Sverige av ett antall judar» (Scharffenberg s. 38; er dette den samme subsidiære anmodningen fra 26.3. ? hvem meddelte?). «Instruktionerna för Bernadotte 26. + 27.3. betydde, att den utvidgas att gälla även andra nationaliteter.» (Scharffenberg) Transport av franske, belgiske, nederlandske, polske, russiske fanger fra Neuengamme (Wikipedia) 28.3.45: Bernadotte reiser til Berlin for 3. gang, forhandler 2.4. med Himmler for å få overført de skandinaviske fangene i Neuengamme til Sverige, få adgang til leiren (som RK ikke hadde fått komme inn i) og, hvis mulig, ta med jødiske fanger til Sverige (Wikipedia). 29.3.45: SRK får adgang til Neuengamme og leverer hjelpeutstyr og mat, en skandinavisk avdeling etableres 30.3.45: 1200 danske politimenn og nordmenn fra leirer ved Leipzig hentes, danskene videre til Danmark 3. – 5.4. , 1000 videre til Sverige 23.4. Bernadotte besøker Neuengamme (Wikipedia) 2.4.45: Bjørn Heger leter etter 30 fanger som manglet ihht listene til kretsen i Gross Kreutz i Mauthausen og Dachau med en svensk kolonne. 16 blir funnet i live i Vaihingen, bl.a. Trygve Bratteli og Kristian Ottosen. I alt 75 fanger hentes i denne transporten (Wikipedia) Bernadotte har sin 2. konferanse med Himmler, Schellenberg deltar. Schellenberg ber, med Himmlers vitende, Bernadotte oppsøke Eisenhower «för at med honom diskutera möjligheten av en kapitulation på västfronten». Bernadottes anmodning om å få transportert «samtliga danska och norska fångar ... till Sverige» blir ikke etterkommet, men alle syke og alle danske og norske kvinner kan overføres til Sverige, danske politifolk til Danmark og de prominente franskmennene frigis (> 13.4. , Scharffenberg s. 39). 5.4.45: ½ av det svenske korpset erstattes av dansker med 33 busser hvitmalte med Dannebrog i stedet for rødt kors, 14 ambulanser etc. 7.4.45: Svensk UD oppfordrer Bernadotte til å hente ut Sammy Steinmann «tillika med de andra icke arierna» 8.4.45: Bernadotte lover Schellenberg at SRK ikke skal hente de danske jødene i Theresienstadt. Fra 8.4.45 er RK-aksjonen en godkjent svensk-dansk aksjon. Holm formaner Bernadotte å ta opp de danske jødene i Theresienstadt, men Bernadotte forklarer at Schellenberg hadde hevdet at dette kunne sette hele operasjonen i fare. Bernadotte lovet Schellenberg «å glemme det hele» (Eitinger). 1. transport fra Ravensbrück 90 km nord for Berlin: 100 kvinner kjøres til karantenestasjonen til Jyllandskorpset i Padborg i Syd-Jylland (Wikipedia). 9.4.45: Tillatelse gis for å hente 211 tukthusfanger fra Syd-Tyskland med svensk-dansk kolonne. Evakuering av syke fanger til Danmark starter. Etter opphold i Padborg sendes de videre til København med danske kjøretøy, så med ferge til Malmø (Wikipedia). Bernadotte flyr til Stockholm, Arup Seip og frue er med (Scharffenberg) 11.4.45: Amerikanske styrker befrir Buchenwald 12.4.45: Bernadotte lovte 8.4. Schellenberg at SRK ikke skulle hente de danske jødene i Theresienstadt. Det ble i stedet gjort av en svensk-dansk kolonne med tillatelse fra Rennau, Gestapo-offiser i liaisongruppen til Bernadotte, (som til gjengjeld ble lovet oppholdstillatelse i Danmark eller Sverige). Lederen for tuberkulose-avdelingen ved det danske «seruminstitutt», Holm, sendes i februar 1945 til den danske legasjonen i Berlin for å koordinere hjelpekorpsets oppgaver. Da forhandlingene gikk tregt, arrangerte Rennau en dansk festfrokost med øl og snaps for folkene i RSHA i Villa Marlier, huset der Wannsee-konferansen ble avholdt 20. januar 1942. I godt humør friga de ikke bare de danske jødene men også ektefeller til noen som hadde giftet seg i Theresienstadt, samt alle «som hadde tenkt å gifte seg». 4 danske bryllup ble holdt i leiren dagen før avreise. (Eitinger, radiodokumentar NRK en søndag i august 1999 (ihht Lillemor Rødners notater) og SR/P1 Dokumentär 6.11.2009. Se note 91 i Berit Reisel «Hvor ble det av alt sammen», Aktive Fritidsreiser: Puslespillet om De Hvite Busser) 15.4.45: 524 tukthusfanger hentes fra Mecklenburg i Nord-Tyskland, 423 danske jøder fra Theresienstadt (Wikipedia) 19.4.45: Bernadotte drar til Friedrichsruh pga. en strid om Neuengamme, og diskuterer kapasiteten med bl.a. Rennau og dansker. Leiren skal tømmes, det svensk-danske korpset begynner overføringen med flere danske kjøretøy. «Alle danske og norske fanger var nå reddet» (Scharffenberg!). 4255 fanger evakueres til Sverige med 100 danske og 20 svenske busser (Wikipedia) 20.4.45: Himmler og andre feirer Hitlers siste fødselsdag i bunkeren under Reichskanzlei, Bernadotte kommer til Berlin og avtaler gjennom Schellenberg å treffe Himmler i Hohenlüchen neste dag. Siste skandinaviske fanger evakueres fra Neuengamme til Sverige via Danmark (Wikipedia) 21.4.45: Himmler møter Norbert Masur fra WJC, som representerer Hillel Storch, og Felix Kersten på Hartzwalde om natten. Himmler går med på å frigi svensker, 1000 jødinner i Ravensbrück og navngitte fanger i Theresienstadt, samt at jødeutryddelsene skulle opphøre (Menorah nr. 3-1992: «Inte bara Bernadotte») . Derfra reiser Himmler til Hohenlüchen for å treffe Bernadotte og Schellenberg (Scharffenberg), 3. konferanse Bernadotte/Himmler. Himmler nekter å sende fanger videre fra Danmark til Sverige, med mindre det kommer til krigshandlinger i Danmark. Himmler tillater flytting av kvinner fra Ravensbrück, uansett nasjonalitet og Bernadotte forbereder flyttingen i Friedrichsruh, før avreise til Danmark (Scharffenberg s. 40). 22.4.45: 15 danske ambulanser fra Friedrichsruh henter syke kvinner fra Ravensbrück, får beskjed om å ta med i alt 15 000. Bernadotte sørger for ekstra kapasitet som ankommer Ravensbrück 23.4. og henter 7000 kvinner i løpet av en uke (Wikipedia). 23.4.45: Bernadotte møter Schellenberg i Flensburg, de avtaler møte med Himmler (4. konferanse) neste natt i Lübeck. Himmler vil treffe Eisenhower for å avtale separatfred, noe Bernadotte kun vil gå inn for hvis kapitulasjonen omfatter Norge og Danmark. Det lover Himmler (Scharffenberg s. 41). 1150 syke fanger fra Ravensbrück ankommer Padborg (Wikipedia) 24.4.45: Bernadotte returnerer til Stockholm og overbringer tilbudet fra Himmler til Günther, som straks videreformidler det til den amerikanske og britiske regjering (Scharffenberg). 25.4.45: Siste transport fra Ravensbrück, 5000 kvinner (Wikipedia) 26.4.45: Truman svarer på separatfredstilbudet med krav om ubetinget kapitulasjon på alle fronter (Scharffenberg) 27.4.45: Bernadotte meddeler Schellenberg avslaget i Odense (Scharffenberg). 28.4.45: Kolonne fra IRK henter 200 kvinner fra Neu-Brandenburg i Mecklenburg til Lübeck (Scharffenberg). Bankmannen Louis Häfliger fra IRK ankommer Mauthausen ved Linz i Østerrike med 19 kjøretøy med mat. Leirkommandanten nekter ham tilgang etter ordre fra Himmler. Leiren(e) med sine 50 000 fanger skulle sprenges. Häfliger allierer seg med SS-Obersturmführer Guido Reimer, en bankkollega, og drar med en SS-jeep som han setter et RK-flagg på mot allierte styrker. Han treffer en patrulje fra 11. panserdivisjon fra 3. US-armé som følger ham tilbake til leiren. 5.5. overgir Mauthausen seg uten blodsutgytelser. Häfliger fratas sin posisjon i IRK i Genéve og mister sin stilling i Bank Leu i Zürich. Han hadde handlet mot IRK’s nøytralitetsprinsipp (Wikipedia) 30.4.45: Hitler begår selvmord, 450 fanger forlater Lübeck med 2 svenske skip, organisert av bl.a. Bjørn Heger (Wikipedia) 2.5.45 : 2000 (960 jøder) transporteres fra Hamburg til Padborg, organisert av Franz Göring (Wikipedia). SRK avtaler med SS å hente 42 jøder gift med «ariere» som er internert i Berg interneringsleir ved Tønsberg (Thomas Nilsen: «Familiene som forsvant» s. 257) 3.5.45: 7500 fanger ombord på skip som bombes av RAF mister livet (Scharffenberg, Wikipedia). 2 SRK-busser kjører 42 jøder fra Berg og 22 fra Grini til Ski. Derfra fraktes de med tog til Sverige (Thomas Nilsen s. 258). Den norske regjering vedtar i statsråd å takke SRK for hjelp til norske fanger. 4.5.45: Siste gruppe kvinnelige fanger seiler København – Malmø 5.5.45: Tyske styrker kapitulerer i Danmark 8.5.45: Tyske styrker kapitulerer i Norge og Europa Presseomtale 1984 - 2008 Per Sabroe: For mye ros til Bernadotte (Aftenposten 30.8. 1984) Leo Eitinger: Sannheten om de hvite bussene? (Dagbladet 20.4. 1985) Georg Klein: Folke Bernadotte har räddat många världar (Menorah 4/12 1988) Kjell Staal Eggen: Vår nasjonale skamplett (Aftenposten 14.11.1990) Hans Østvedt: De hvite bussene og Buchenwald (Aftenposten 27.11. 1990) Renee Neuman: Jag måste känna att du är verklig (Menorah 1/1992) Norma Wiel-Berggren: Inte bara Bernadotte (Menorah 3/1992) Ingrid Lomfors: Ikke alle fikk være med (Aftenposten 27.9. 2005) Bjørn Egge m.fl.: Redning med livet som innsats (Aftenposten 14.10. 2005) Ingrid Lomfors: Hvite Busser: Heltekrønikens tid er forbi (Aftenposten 28.10. 2005) Bodil Katarina Nævdal: Folke Bernadotte på skraphaugen (Aftenposten 2.11. 2005) Anne-Lise Bendixen Servan: Hvite Bussene: Da jødene ikke var norske nok (Aftenposten 9.11. 2005) Elling Kvamme: Bernadotte oppnådde det som var mulig (Aftenposten 9.11. 2005) Harry Rødner: Hvite busser og jødene (Aftenposten 14.11. 2005). Under en busstur til Berg interneringsleir 26.10. 2015 spurte HL-senterets direktør Guri Hjeltnes om det ikke var jeg som hadde skrevet en artikkel i Aftenposten om De Hvite Bussene og Eksilregjeringens ansvar for at 5 norske jøder ble stående igjen på Appellplatz i Buchenwald. Jeg svarte bekreftende, og da sa hun: «Det må vi gjøre noe med». Bernt H. Lund: Fangenes ulike skjebner (Aftenposten 15.11. 2005) Odd Kjus: Hvite busser var ikke i Buchenwald (Aftenposten 10.12. 2005) Anne-Lise Bendixen Servan: Norske jøder som ikke kom med (Aftenposten 9.11. 2005) Finn Molvig: Norske fanger i Buchenwald våren 1945 (mai 2006) Åge Reinert Almskaug: Fra Sachsenhausen til friheten med de hvite busser (Grenselosen 3/august 2008) KZ Gedenkstätte Neuengamme: Brev til Harry Rødner 3.1. 2011 Aktive Fredsreiser, hjemmesider: Puslespillet om De Hvite Busser Diverse oppslag i Wikipedia: De hvite bussene, Louis Häfliger, Felix Kersten, Hillel Storch, Joel Brand, andre Londonregjeringen 1940 – 1945 (no.wikipedia.org) Statsminister Johan Nygaardsvold, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945) Kirke- og Undervisningsdepartementet: Nils Hjelmtveit, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945) Justisdepartementet: Terje Wold, A (1. juli 1939 – 25. juni 1945) Utenriksdepartementet: Halvdan Koht, A (20. mars 1935 – 19. november 1940) Trygve Lie, A (19. november 1940 – 25. juni 1945) Forsvarsdepartementet: Birger Ljungberg, H (22. desember 1939 – 28. november 1941) Oscar Torp, A (28. november 1941 – februar 1942) Birger Ljungberg, H (februar 1942 – 20. mars 1942) Oscar Torp, A (20. mars 1942 – 25. juni 1945) Sosialdepartementet: Sverre Støstad (1. juli 1939 – 25. juni 1945) Departementet for Handel, sjøfart, industri, handverk og fiskeri: Anders Frihagen (2. oktober 1939 – 7. juni 1940) Terje Wold, A (7. juni 1940 – april 1942) Anders Frihagen (april 1942 – 1. oktober 1942) Olav Hindahl, A (1. oktober 1942 – 9. mars 1945) Sven Nielsen, H (9. mars 1945 – 25. juni 1945) Skipsfartsdepartementet: Arne Sunde, V (1. oktober 1942 – 25. juni 1945) Finansdepartementet: Oscar Torp, A (1. juli 1939 – 28. november 1941) Paul Hartmann, Kretsen, Hjemmefronten (28. november 1941 – 28. februar 1942) Oscar Torp, A (28. februar 1942 – 20. mars 1942) Paul Hartmann, Kretsen, Hjemmefronten (20. mars 1942 – 25. juni 1945) Landbruksdepartementet: Hans Ystgaard, A (20. mars 1935 – 25. juni 1945) Forsyningsdepartementet: Trygve Lie, A (2. oktober 1939 – 19. november 1940) Arne T. Sunde, V (19. november 1940 – 1. oktober 1942) Forsynings- og gjenreisningsdepartementet: Anders Frihagen (1. okt. 1942 – 25. juni 1945) Arbeidsdepartementet: Olav Hindahl, A (2. oktober 1939 – 25. juni 1945) Konsultative statsråder: Johan Ludwig Mowinckel (V), utnevnt 22. april 1940. Han ble gitt avskjed i nåde 5. juni 1942. Sven Nielsen (H), utnevnt 22. april 1940, ble statsråd i Handelsdept. fra 12. mars 1945. Arne Sunde (V), utnevnt 7. juni 1940, ble utnevnt til statsråd i Forsyningsdept. 2. mai 1941. Anders Fjelstad (B), utnevnt 7. juni 1940. Han ble gitt avskjed i nåde 7. oktober 1943.

< Tilbake I slik en natt (Wikipedia) Norsk Film A/S Jar & Sigma 1. okt. 1958 I slik en natt – norsk krigsdrama fra 1958 regissert av Sigval Maartmann-Moe. Hovedrollen ble spilt av Anne-Lise Tangstad. Musikken var ved Øivin Fjeldstad. https://no.wikipedia.org/wiki/I_slik_en_natt Tittelen «I slik en natt» er hentet fra Henrik Wergelands dikt Jøden , og handler om Gestapos jakt på en gruppe jødiske barn i Oslo – og om den dristige aksjonen for å bringe barna i sikkerhet. I november 1942 i det okkuperte Norge kommer en flokk jødiske flyktningebarn i fare, og en ung lege (Anne-Lise Tangstad) prøver å redde dem fra tyskerne. Det blir en dramatisk flukt mot Sverige. Filmen skildrer i dramatisert form noe som virkelig hendte, men er ikke dokumentarisk. Det var flere hjelpere med på flukten, men de er samlet i den unge kvinnelige legens skikkelse. Harry spilte et av barna, Robert I virkeligheten Colbjørn Helanders filmmanuskript bygger på en faktisk hendelse. Høsten 1942 hadde nazistene begynt å sende norske jøder til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Imens samlet to norske kvinner de foreldreløse jødiske barna på et barnehjem i Oslo. Men heller ikke her var de trygge. Bare minutter før Gestapo slo til, hadde barna blitt flyttet. Den virkelige redningsaksjonen ble ledet av den tysk-russiske barnepsykologen Nina Meyer Hasvoll og norske Sigrid Helliesen Lund , da barna ved det jødiske barnehjemmet i Oslo ble smuglet over til Sverige høsten 1942, og dermed unnslapp Holocaust . Filmskaperen Nina Grünfelds dokumentarfilm Ninas Barn handler om denne redningsaksjonen Siste Neste

< Tilbake Jewish Journal: Jews of the Midnight Sun Rabbi Arnold Rachlis 6. jan. 2005 “We’re just wild about Harry” https://jewishjournal.com/culture/travel/10801/ “We’re just wild about Harry” was our pervasive feeling in Norway, because we spent a week with Harry Rodner, a former oil company executive, and now a marvelous guide. Sophisticated and menschlich, Harry’s family contributed the funds for Oslo’s synagogue. Norway is now the richest country per capita in Europe because of North Sea oil and salaries (and expenses) are 30 percent higher than in the rest of Western Europe. Like all good guides, Harry shared more than facts; he told us wonderfully fascinating stories of Norway and its Jews, including his own. Harry introduced us to the Vigeland Sculpture Park — a must — representing 20 years of an artist’s creativity, in which Vigeland evoked powerful images of love and hate — within families, between lovers and in human striving. The National Gallery and Munch Museum were also artistic experiences of the highest order and we realized how little we knew about the cultural contributions of Scandinavia to Western Civilization. Siste Neste

Bjørn Meier Scharff Den 26. november 1942 hentet en buss 21 jødiske kvinner, barn og eldre fra distriktene omkring Oslo. Endestasjon: Amerikalinjens kai, der troppetransportskipet Donau ventet på dem. De siste som kom inn på bussen var brødrene Bjørn og Idar Scharff, 2 og 1 år gamle. 5 dager senere ble alle de 21 passasjerene gasset ihjel i utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Forfatteren fortalte historien deres til Vebjørn Sand, og han grep den begjærlig. De traff hverandre under en middag etter et besøk i Roseslottet på Frognerseteren i mars 2022. I løpet av de neste månedene lagde han tre utkast. Ett av dem ble til omslaget: Den lille, velstelte gutten som stiger inn i bussen på vei mot tilintetgjørelsen. Han forlangte ingenting for arbeidet med maleriet. Harry Rødner forteller guttens historie i Sviket. Undertittelen antyder tragedien: «Hva regjeringen og Kongen i eksil visste om utryddelsen av de norske jødene». Tre år senere var han like gammel som Bjørn Scharff på vei inn i bussen. Den 10. desember 1945 steg han ombord på et tog på Centralstationen i Stockholm sammen med sin mor og far. De skulle hjem til Norge. De var frie. De levde. Vebjørn Sand Vebjørn Sand, født 1966, er maler, grafiker og prosjektskaper. Han har studert ved Statens Kunstakademi i Oslo, Kunstakademiet i Praha og The Art Students League of New York. Akt, anatomi og portretter er sentrale temaer i Vebjørns arbeid. I senere år har han dedikert seg til å utvikle maleriserier som bruker Andre verdenskrig som basis, inkludert «Scener fra andre verdenskrig – Individets valg» og «Guernica – et vendepunkt». Han har bygget Trollslottet, Keplerstjernen, og har utviklet sin Antarktis serie utover flere ekspedisjoner til Sydpolen. Da Vinci-Bro prosjektet ble reist i is på flere kontinent for å tydeliggjøre klimaforandringer. I 2020 åpnet Roseslottet på Frognerseteren for å fortelle historien om okkupasjonen av Norge og om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme som da ble satt ut av kraft. Forfølgelsen av de norske jødene får stor oppmerksomhet i billedserien og antisemittismen, før og under krigen, skildres. Lenker Roseslottet Galleri Sand Norwegian Dreams

< Tilbake Kronikk i VG: Sviket mot de norske jødene Harry Rødner 24. nov. 2022 Vi markerer i disse dager at det er 80 år siden de norske jødene skulle utryddes. Det bør også være en markering av sviket mot dem – eksilregjeringens og kongens svik. https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/rlroB8/sviket-mot-de-norske-joedene 26. november 1942 fraktet skipene «Donau» og «Monte Rosa» 576 norske jøder mot Auschwitz. «Monte Rosa» hadde allerede sendt 21 i døden en uke tidligere. Eksilregjeringen og kong Haakon hadde lenge mottatt rapporter om jødenes skjebne i andre okkuperte land, og at planen var å myrde de norske jødene også. De gjorde ikke noe for å redde dem. Selv etter at jødene fra Donau var sendt til drapsfabrikken motsatte de seg forsøk på å redde de som fortsatt var i live. Tre måneder senere sendte nazistene enda 158 jøder i døden uten at eksilregjeringen tok affære. «Hvite Busser» hentet våren 1945 norske fanger fra konsentrasjonsleirer. Norske myndigheter (og Røde Kors) forholdt seg igjen passive og utelot jøder fra lister over nordmenn som skulle hentes. De få norske jødene som tyskerne ikke hadde rukket å myrde ble i stedet reddet av medfanger. Sviket fra de øverste, frie norske myndigheter har forblitt ihjeltiet eller bagatellisert, tross forsøk på å bringe temaet frem i lyset. Nå, 80 år senere, burde det ikke være slik lenger. Eksilregjeringen holdt øye med hva som foregikk i Norge. «Nyhetsoversikt fra Skandinavia» skrev daglig om NS-regimets ugjerninger. Gjennom diplomatiske forbindelser mottok regjeringen og Kongen rapporter, og de fulgte med i britiske aviser og BBC. Fra andre allierte lands eksilregjeringer og World Jewish Congress fikk de førstehånds kjennskap til jødeutryddelsene. I juni meldte britisk presse at 1 million jøder var myrdet. Rapporter fra svenske forretningsmenn i Polen inneholdt vitneuttalelser, illustrasjoner og fotografier og konkluderte med at alle jøder i de okkuperte områdene skulle myrdes. 3. august hevdet The Times å ha «bevis for at nazistene er fast bestemt på å rense Vest-Europa for alle sine jøder». «Riegner-rapporten» beskrev planlagte tiltak, som bruk av blåsyre og at «alle 3,5 – 4 millioner jøder i land okkupert av Tyskland» skulle tilintetgjøres innen årets utgang. Trygve Lie mottok 17. august en rapport fra Bern om jødeforfølgelsene i okkuperte land: «Det verste er at de franske myndigheter ikke alene forholder sig helt passive overfor disse foreteelser, men endog synes direkte å yde bistand med utrenskningen.» Rapporten avslutter med en anklage mot norsk asylpolitikk før 9. april 1940: «Vi selv har neppe foranledning til å slå oss på brystet, for der var vel ikke mange land i Europa som var mer lukket enn Norge før invasjonen.» Det forestående norske holocaust var gjennom disse og mange andre kilder grundig varslet, slik «nr. 24» Gunnar Sønsteby uttalte til Ragnar Ulstein i 1970: «Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår 100 prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.» Jødefiendtlige holdninger har lange tradisjoner i Norge. Den norske Kirke er basert på jødehateren Martin Luthers lære, og Grunnloven bestemte at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Passusen ble fjernet i 1851, men holdningene levde videre – særlig innen det mektige embetsmannsverket. Den religiøse begrunnelsen for jødehat ble erstattet av raseteorier som fikk universell, vitenskapelig anerkjennelse. Det gjaldt å holde den overlegne ariske rasen ren. Stortinget vedtok – mot én stemme – «Lov om adgang til sterilisering m.v.» i 1934. Tyske nazister gjorde antisemittismen til et statsbærende element med uhyrlige konsekvenser. Slik ble det også i Norge under Quisling-regimet. Regjeringen tok med seg sine antisemittiske holdninger i eksil, slik ikke minst uttalelser fra utenriksminister Trygve Lie vitner om. Mens slikt før krigen «bare» fikk følger for asylpolitikken, førte det nå til svik mot en norsk minoritet som var truet med utryddelse. Lie tvang igjennom «likebehandling» og så bort fra at jødene sto i en særstilling. «Likebehandling» til tross, regjeringen forholdt seg ikke bare passiv overfor trusselen mot jødene, men sammenlignet i sitt presseorgan Norsk Tidend jødene som «ikkje forstod Jesus» med «den nazistiske ideologi». Samtidig forsøkte den aktivt å hindre overgrep mot andre grupper. Deportasjonen den 26. november ble umiddelbart kjent og ga store avisoppslag i Sverige. Eksilregjeringen hadde aldri behandlet jødenes utsatte stilling. Dens eneste reaksjon på deportasjonen er innført i møteprotokollen 8. desember: «Referertes en del telegrammer av utenrikspolitisk innhold, bl.a. hva som var foretatt for å søke å hjelpe jødene som utvises fra Norge.» Regjeringen ba legasjonen i Bern «kontakte IRK i Genève og be dem prøve å stanse transportene før de forlot Tyskland». Røde Kors prøvde ikke. Deportasjon til den visse død var nedtonet til «utvisning». Kongehusets medlemmer nevnte ikke de norske jødene i de 27 talene jeg har funnet på nettet fra 1940 – 1945. Det er naturligvis ikke sikkert at en kampanje mot jødeforfølgelsene hadde hjulpet, eller om Haakon hadde erklært at «jeg er også jødenes konge». Men det kunne ha gjort en forskjell, slik det gjorde i Danmark. Og det var deres menneskelige og konstitusjonelle plikt å gjøre alt som sto i deres makt for å forhindre utryddelsen av en minoritet i det okkuperte landet deres. Siste Neste

< Tilbake En livsfarlig linje Harald Stanghelle 26. nov. 2022 Jødehatet har dype røtter her i Norge. Et faktum som bryter med det norske selvbildet. Og derfor fornektes så ofte. https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/q16xXz/en-livsfarlig-linje Ikke våre egne Diskusjonen om hvem som visste og hva som kunne vært gjort, har vært bitter. For det må huskes at Norge var okkupert. Og det er ingen lett oppgave å fortolke historien i ettertid. I den ferske boken «Sviket» dokumenterer Harry Rødner at mellomkrigstidens antisemittiske holdninger fulgte med på flukten til London. Eksempelvis kunne Trygve Lie – senere FNs generalsekretær – karakterisere Stortingets redningsmann fra aprildagene 1940, C.J. Hambro, som «en eiendommelig blanding av intelligens, jødisk sluhet og ondskap». Selve Donau-deportasjonen ble i eksilregjeringen kort referert som et «utenrikspolitisk anliggende», ifølge Rødner. Mellom linjene ligger at det ikke er våre egne det gjelder. Så hører med også med til historien at flertallet av de rundt 2100 jødene som i 1940 bodde i Norge, kom seg i sikkerhet. Mange grunnet heroisk innsats fra gode landsmenn. Katastrofen er likevel et faktum: 738 norske jøder ble drept i konsentrasjonsleirene. Siste Neste

< Tilbake Foredrag på Nesodden Rotaryklubb Rotary Nesodden 13. mars 2023 Max introduserer oss for Harry Rødner, forfatteren av boken «Sviket» om jødeutryddelse i Norge https://nesodden.rotary.no/no/mnet-event/15301#.ZAi3AnbP2zU Harry Rødner (født 26.april 1943 i Stockholm) vokste opp på Majorstuen i Oslo etter krigen. Rødners foreldre flyktet tidlig til Sverige. Både deres, besteforeldrenes, onklenes og tantenes skjebner under krigen preger oppveksten hans. Familien var -og er- aktive i jødiske menighetsliv, og Rødner bruker inntrykkene derfra i sin beskrivelser av hendelsene under krigen. Han bruker også korrespondansen mellom foreldrene -hundre brev skrevet fra 1943 til 1945 - og dagbøkene til moren fra samme periode som bakgrunnshistorier i boken. Det var Rødners sveitsiske hustru som oppfordret Rødner til å skrive bok om eksilregjeringens og kong Haakons svik mot jødene. Temaet hadde opptatt ham i flere år, og han har samlet mye informasjon om dette. Siste Neste

< Tilbake Lille Idar (1) fra Hønefoss fronter ny bok - malt av Vebjørn Sand Ringerikes Blad 29. nov. 2022 Idar Scharff fra Hønefoss var en av de yngste jødene som ble deportert med Donau til Polen 26. november 1942. Nå er han malt av Vebjørn Sand og fronter Harry Rødner's nye bok Sviket https://www.ringblad.no/lille-idar-1-fra-honefoss-fronter-ny-bok-malt-av-vebjorn-sand/s/5-45-1557008 2022-12-03_Ringerikes_Blad_-_03-12-2022_print .pdf UploadFile_Viewer_Download • 6.70MB Siste Neste

< Tilbake 75: Tønsbergs Holocaust Del 2: Familiene som forsvant Janni Elena Hvidsten Evensen 15. des. 2022 For familien Koklin i Tønsberg blir hverdagene raskt annerledes. Vi får høre om kjærlighet og trusler, om en helt merkelig forlovelse, og om en hverdag som blir stadig mer krevende. https://play.acast.com/s/tb-podden/75-tnsbergs-holocaust-del-2-familiene-som-forsvant Norge er i krig. Vidkun Quisling har kuppet makten og ved utgangen av 1940 kan partiet hans, Nasjonal samling, skilte med 25. 000 nye medlemmer. Raselovene som ble enstemmig vedtatt i den tyske riksdagen i 1935 kommer for alvor til uttrykk, og i takt med krigens opptrapping og propaganda må alle brev inn og ut av Norge gjennom sensuren. Det norske politiet inndrar alle jødenes radioapparater, det norske statspolitiet blir opprettet og hundrevis av Norges jøder vil snart få merke propagandaen fra Berlin på kroppen. Siste Neste