Bokanmeldelse i Tønsbergs blad

Rødner er selv sønn av Ruth «Lillemor» Rødner, født Koklin, ett av de fem barna til Ida og Benjamin Koklin, som bodde i Grønvolds gate ved Gamle Idretten. Lillemor, søsteren Gitel og eldstebroren Charles kom seg over til Sverige under krigen. Foreldrene og de yngre sønnene Julius og Emil Georg ble alle arrestert og deportert til Auschwitz. Her ble Ida og Benjamin drept umiddelbart etter ankomst, mens de to sønnene bukket under i januar 1943.

Lillemor var i 1941 blitt gift med den norsk-jødiske advokaten Willy Rubinstein, som også flyktet til Sverige. Her ble sønnen Harry født i april 1943, mens broren Jan Benjamin ble født i Norge tre år etter krigen. Da hadde familien skiftet navn til Rødner. Ingen av Koklin-familien bosatte seg i Tønsberg igjen etter krigen, og det gjorde heller ingen andre av de overlevende jødene herfra, til tross for at Tønsberg før krigen var den norske byen med den største andelen jøder i prosent av befolkningen.

Denne høyst personlige historien danner altså bakgrunn for Harry Rødners bok «Sviket», med undertittelen «Hva regjeringen og kongen i eksil visste om utryddelsen av de norske jødene». Fremstillingen bygger på et solid kildearbeid, der forfatteren, bl.a. via regjeringsdokumenter, viser hvordan regjeringen Nygaardsvold ikke omtalte arrestasjonen av jødene i Norge høsten 1942, langt mindre protesterte eller prøvde å legge til rette for flukt. Dette til tross for at de fra flere kilder hadde fått informasjon om at tyskerne var i ferd med å stramme grepet rundt den norsk-jødiske befolkningen. Rødner belegger at regjeringen i London ikke så noen grunn til å opptre annerledes overfor jødene enn overfor resten av befolkningen, selv om de visste at de ble forfulgt på grunn av sin etnisitet.I september 1942 forsøkte regjeringen sågar å begrense den norske flyktningstrømmen til Sverige, både jøder og ikke-jøder. Men på dette tidspunktet var det først og fremst jøder som ville flykte, skriver Rødner. 30. november 1942, dagen da transportskipet «Donau» ankom Stettin med norske jødiske fanger ombord, henstilte den britiske avdelingen av World Jewish Congress til norske eksilmyndigheter om å forsøke å mobilisere til en spesiell redningsaksjon for de norske jødene. Henstillingen ble avslått av utenriksminister Trygve Lie (Ap). I desember 1942, da det egentlig langt på vei var for sent, forsøkte svenske myndigheter å tilby samtlige norske jøder asyl i Sverige, og ba norske eksilmyndigheter om økonomiske garantier for deres opphold. Den norske legasjonsråden i Stockholm mente imidlertid at svenske jøder måtte betale for «sine egne». Rødner forteller også om hvordan svenske og danske myndigheter allerede i 1944 begynte å jobbe med en redningsaksjon for skandinaviske fanger i Tyskland, og hvordan den norske eksilregjeringen forholdt seg passivt også til dette tiltaket. Heller ikke da redningen nærmet seg for de overlevende i 1945, gjorde regjeringen noe for å kartlegge hvilke norske jøder som var blitt deportert og som man følgelig måtte begynne å lete etter, skriver forfatteren. Noen virkelig god oversikt skaffet de seg ikke før etter frigjøringen.«Sviket» er imidlertid noe langt mer enn bokens undertittel forespeiler. Den er også en familiesaga og en beretning om Holocaust i Norge i sin fulle bredde. Rødner vil mye med denne boken, kanskje for mye. Trolig kunne boken vært et enda viktigere bidrag til historien om de norske jødenes skjebne under krigen hvis forfatteren hadde strammet inn og holdt seg tettere til sitt hovedanliggende. Rødner belegger godt nok at London-regjeringen gjorde lite for jødene, men forsøker i for liten grad å fortelle oss hvorfor. Han peker riktignok på at enkelte, bl.a. Trygve Lie, ga uttrykk for antisemittiske holdninger, men disse var, dessverre, ganske utbredt i Norge før krigen. Hvorfor var regjeringen, både før og under krigen, likevel så ekstremt lite sensitive for jødenes særstilling som forfulgt etnisk minoritet?Forfatteren skriver godt og deler raust av sine brede kunnskaper om antisemittisme og jødeforfølgelser på norsk jord, og «Sviket» er av mange grunner vel verd å lese. Samtidig er det vanskelig å fri seg fra tanken på at dette kunne blitt en enda bedre bok hvis forlaget kunne gitt ham sterkere støtte.