Harry Rødner
24. nov. 2022
Vi markerer i disse dager at det er 80 år siden de norske jødene skulle utryddes. Det bør også være en markering av sviket mot dem – eksilregjeringens og kongens svik.
26. november 1942 fraktet skipene «Donau» og «Monte Rosa» 576 norske jøder mot Auschwitz. «Monte Rosa» hadde allerede sendt 21 i døden en uke tidligere.
Eksilregjeringen og kong Haakon hadde lenge mottatt rapporter om jødenes skjebne i andre okkuperte land, og at planen var å myrde de norske jødene også. De gjorde ikke noe for å redde dem.
Selv etter at jødene fra Donau var sendt til drapsfabrikken motsatte de seg forsøk på å redde de som fortsatt var i live. Tre måneder senere sendte nazistene enda 158 jøder i døden uten at eksilregjeringen tok affære.
«Hvite Busser» hentet våren 1945 norske fanger fra konsentrasjonsleirer. Norske myndigheter (og Røde Kors) forholdt seg igjen passive og utelot jøder fra lister over nordmenn som skulle hentes. De få norske jødene som tyskerne ikke hadde rukket å myrde ble i stedet reddet av medfanger.
Sviket fra de øverste, frie norske myndigheter har forblitt ihjeltiet eller bagatellisert, tross forsøk på å bringe temaet frem i lyset. Nå, 80 år senere, burde det ikke være slik lenger.
Eksilregjeringen holdt øye med hva som foregikk i Norge. «Nyhetsoversikt fra Skandinavia» skrev daglig om NS-regimets ugjerninger. Gjennom diplomatiske forbindelser mottok regjeringen og Kongen rapporter, og de fulgte med i britiske aviser og BBC. Fra andre allierte lands eksilregjeringer og World Jewish Congress fikk de førstehånds kjennskap til jødeutryddelsene.
I juni meldte britisk presse at 1 million jøder var myrdet. Rapporter fra svenske forretningsmenn i Polen inneholdt vitneuttalelser, illustrasjoner og fotografier og konkluderte med at alle jøder i de okkuperte områdene skulle myrdes. 3. august hevdet The Times å ha «bevis for at nazistene er fast bestemt på å rense Vest-Europa for alle sine jøder».
«Riegner-rapporten» beskrev planlagte tiltak, som bruk av blåsyre og at «alle 3,5 – 4 millioner jøder i land okkupert av Tyskland» skulle tilintetgjøres innen årets utgang. Trygve Lie mottok 17. august en rapport fra Bern om jødeforfølgelsene i okkuperte land: «Det verste er at de franske myndigheter ikke alene forholder sig helt passive overfor disse foreteelser, men endog synes direkte å yde bistand med utrenskningen.»
Rapporten avslutter med en anklage mot norsk asylpolitikk før 9. april 1940: «Vi selv har neppe foranledning til å slå oss på brystet, for der var vel ikke mange land i Europa som var mer lukket enn Norge før invasjonen.»
Det forestående norske holocaust var gjennom disse og mange andre kilder grundig varslet, slik «nr. 24» Gunnar Sønsteby uttalte til Ragnar Ulstein i 1970: «Ja, vi kom borti dette tre måneder før dette ble iverksatt, og da var det vår 100 prosent oppfatning at jødene ville bli tatt i Norge.»
Jødefiendtlige holdninger har lange tradisjoner i Norge. Den norske Kirke er basert på jødehateren Martin Luthers lære, og Grunnloven bestemte at «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget». Passusen ble fjernet i 1851, men holdningene levde videre – særlig innen det mektige embetsmannsverket.
Den religiøse begrunnelsen for jødehat ble erstattet av raseteorier som fikk universell, vitenskapelig anerkjennelse. Det gjaldt å holde den overlegne ariske rasen ren. Stortinget vedtok – mot én stemme – «Lov om adgang til sterilisering m.v.» i 1934.
Tyske nazister gjorde antisemittismen til et statsbærende element med uhyrlige konsekvenser. Slik ble det også i Norge under Quisling-regimet.
Regjeringen tok med seg sine antisemittiske holdninger i eksil, slik ikke minst uttalelser fra utenriksminister Trygve Lie vitner om. Mens slikt før krigen «bare» fikk følger for asylpolitikken, førte det nå til svik mot en norsk minoritet som var truet med utryddelse. Lie tvang igjennom «likebehandling» og så bort fra at jødene sto i en særstilling.
«Likebehandling» til tross, regjeringen forholdt seg ikke bare passiv overfor trusselen mot jødene, men sammenlignet i sitt presseorgan Norsk Tidend jødene som «ikkje forstod Jesus» med «den nazistiske ideologi». Samtidig forsøkte den aktivt å hindre overgrep mot andre grupper.
Deportasjonen den 26. november ble umiddelbart kjent og ga store avisoppslag i Sverige. Eksilregjeringen hadde aldri behandlet jødenes utsatte stilling. Dens eneste reaksjon på deportasjonen er innført i møteprotokollen 8. desember: «Referertes en del telegrammer av utenrikspolitisk innhold, bl.a. hva som var foretatt for å søke å hjelpe jødene som utvises fra Norge.»
Regjeringen ba legasjonen i Bern «kontakte IRK i Genève og be dem prøve å stanse transportene før de forlot Tyskland». Røde Kors prøvde ikke. Deportasjon til den visse død var nedtonet til «utvisning». Kongehusets medlemmer nevnte ikke de norske jødene i de 27 talene jeg har funnet på nettet fra 1940 – 1945.
Det er naturligvis ikke sikkert at en kampanje mot jødeforfølgelsene hadde hjulpet, eller om Haakon hadde erklært at «jeg er også jødenes konge».
Men det kunne ha gjort en forskjell, slik det gjorde i Danmark.
Og det var deres menneskelige og konstitusjonelle plikt å gjøre alt som sto i deres makt for å forhindre utryddelsen av en minoritet i det okkuperte landet deres.