Aftenposten.no: Beskyttet kirken jødene?

Jødeutryddelsen. 1800 år kristent jødehat dannet bakgrunnen da nazistene tok skrittet fullt ut: Jødene skulle utryddes. Det lyktes som kjent langt på vei i Europa, der kristendommen var nesten enerådende. De som befalte, planla og utførte udådene var kristne. Claes Tande avviser i sitt leserbrev 12.10. katolsk skyld i jødeutryddelsene. Tvert imot, påstår han, var pavens innsats mot holocaust større enn alle andres tilsammen. Leserbrevet imøtegår Berthold Grünfelds anklager om katolske unnlatelsessynder. Tande tar ikke stilling til at mange katolikker deltok aktivt i utryddelsene, og at de i stor grad fant sted i katolske kjerneområder. Mussolini innførte antijødiske lover i Italia i 1938, mindre enn 70 år efter at jødene hadde sluppet ut av ghettoen. Paven hadde tvunget dem til å bo der med den begrunnelse at det er absurd å la dem bo i nærheten av kirker. Nesten alle paver var antisemitter, og flere av dem støttet jødeutryddelser i stor skala. I 1938 gjorde de ikke det lenger, men noe særlig mer enn halvhjertede protester mot forfølgelser og utryddelser bragte han det ikke til helt til den 16.10.1943. Da var turen kommet til Romas jøder, og Vatikanet åpnet — i siste liten - portene til 150 klostre og religiøse institusjoner. Halvparten av Romas jøder ble reddet. Til gjengjeld bidro Vatikanet sterkt til at mange katolske naziforbrytere kunne flykte efter krigen.

Kirkens beskyttelse av jøder mot nazistisk forfølgelse kom sent og var av beskjedent omfang. Når over 80 % av Italias jøder ble reddet, ligger mye av æren hos italieneres motvilje mot byråkratiske prosesser. Massetransporter ble sabotert av enkeltindivider med en samvittighet større enn pliktfølelsen. Her spilte ofte et kristent livssyn en avgjørende rolle.Mange enkeltpersoner, også katolikker, reddet jøder. De er utropt av Yad Vashem-instituttet i Jerusalem som "rettferdige blant nasjonene". Påstandene om en sterk pavelig innsats er imidlertid svært dårlig dokumentert, og bygger i stor grad på hemmelige dokumenter som skal eksistere i Vatikanets arkiver.

Sett med pavens øyne var jødedommen foraktelig, men forfølgelse og diskriminering måtte ha omvendelse som mål, ikke fysisk utryddelse. Raselæren ble fordømt, mens man gledet seg over at tusener ble presset til å la seg døpe. En av dem var Romas overrabbiner Zolli.Det burde ikke være så vanskelig for en katolsk prest i dag å erkjenne sin kirkes medskyld i antisemittismen og dens tragiske følger i det 20. århundre. Det tok riktignok lang tid, men takket være pave Johannes 23. og hans efterfølgere er påstandene om jødenes skyld i Jesu død strøket fra liturgien, kirken har påtatt seg skyld for jødeforfølgelser og forholdet mellom de to religionene er normalisert. Ei heller er kristen antisemittisme noe katolsk monopol. Martin Luther hadde f.eks. rabiate meninger om jødene, og 1814-grunnlovens forbud mot jøder var helt i hans ånd.

Vi må ikke benekte fortidens dårskap. Men i det store og hele bygger forholdet mellom jøder og kristne efter 1800 år med bitter fiendskap, i dag på gjensidig respekt og samarbeide.